Ja. Det har ikke vært noen enkle dager vi har vært gjennom.
Starten på vinterferien var jo ikke noe å rope hurra for. Magnus var veldig dårlig. Viktor var våken om nettene. Møkka-vær i Oslo, så vi var innesperret stort sett hele uka.
Jeg var utslitt etter to dager. Jeg fikk jo ingen avlastning! Da Magnus ble frisk nok så hjalp han broren sin med oppussing i leiligheten. Dette hadde han jo lovt.......
Viktor, svigermor, svigerfar og jeg var hjemme. Inne. Og jeg trengte sårt noe søvn. Men det tar litt tid for Viktor å bygge opp tillit til folk. Så hvis jeg var nede på dass i to minutter var det gjerne full hyling, mens stakkars svigermor prøvde desperat å avlede og trøste. Jippi....... Meget festlig for dem og meget festlig for meg.
Det skal være sagt jeg fikk en kveld utenfor husets fire vegger. Terese, en tidligere kollega, og jeg spiste middag sammen på Egon`s Byporten. Vi skravla så mye som er mulig på fire timer tror jeg. Det var helt herlig å komme seg ut! Og helt herlig å se et så skjønt og smilende ansikt som Terese`s! Det var som balsam for sjela mi. En ordentlig skravle-jente-kveld!
Kvelden før avreise.... *grøss* Skal jeg virkelig gjenfortelle? Viktor sutrer og gråter og sturer. Magnus var ikke der for avlastning. Jeg gikk på minus sparebluss og hadde svært lite til overs for hele verden. Så spyr Viktor. (han ventet heldigvis til pappaen hans kom hjem) KRISE! Vi har aldri hatt syk unge før! Spyr ned senga si.
Får sove mellom oss den natta. Ikke at jeg sover noe. Ligger bare og er forberedt i tilfelle han spyr igjen. Så kjenner jeg det murrer i magen. Og må løpe på do. Jau da. Der blir jeg sittende store deler av natta.
Magnus våkner med migrene. Viktor er fortsatt dårlig. Jeg er kvalm og utslitt. Perfekt dag å reise på! Men vi ville hjem. Alt annet kunne bare rase sammen for vår del. Hovedmålet vårt var å komme oss HJEM!
Flyturen var et mareritt. Spy, vræling, hyling, ja you name it.
Endelig på trøndersk jord. Sola skinte, men stemningen var fortsatt laber der vi stod å ventet på bagasjen vår. Så kom pappaen min. Da jeg så pappa fikk jeg mest lyst til å bryte sammen i en orgie av tårer og snørr. Trygge, stabile og gode pappa`n min. Jeg ville bare kaste meg om halsen hans og være lita jente igjen. Så kunne han fortelle meg at alt blir bra, komme med brus på kopp og med sugerør i til meg, Tom&Jerry-blad og Marie-kjeks. Bare glemme alle forventningene folk har til meg... Glemme ansvaret... Glemme ALT! Bare være syk og bli passet på.
Jeg verken gråt eller brøyt sammen. Det hadde jeg ikke krefter til. Heldigvis kanskje? Hadde blitt litt av et syn på Værnes Flyplass. Hoho!
Vi kom oss hjem. Jeg fikk sove. Endelig! Jeg sov og sov og sov. Bare oppe noen ganger for å sjekke at Viktor og Magnus hadde det bra. Viktor var fortsatt dårlig, men Magnus hadde kontroll. Det var ikke mye hjelp i en kvalm, gravid og utslitt mamma uansett.
Nå er både Viktor og jeg på bedringens vei. Jeg spiser igjen. Det gjør Viktor også, men det kommer ut....*kremt*...andre veien i disse dager. En del sutring fortsatt, men helt klart overkommelig i forhold til hvordan det har vært.
Så sånn var vinterferien vår. Ikke akkurat kort fortalt men.
Det skal være sagt at det var veldig koselig å se igjen familien til Magnus. Sykdom, lite søvn og dårlig vær kan man ikke gjøre stort med. Synd alt kom den uka.... Ganske typisk.
I morgen skal jeg på sykehuset for en sånn glukosebelastningstest. Wish me luck!