Siste dag i oktober og innflyttingshelg

Tjohei! Da er det gått 7 uker siden vi flyttet ut av huset vårt og inn i et leid hus. Og nå er badene våre tilnærmet ferdige. Mangler bare tak og litt møbler og sånn, men det ordner vi i helga.

Endelig. Jeg har vært alenemor i disse ukene. Magnus har jobbet i huset etter jobb, kun innom for en matbit. Jeg gleder meg veldig til å endelig kunne gå utafor husets fire vegger etter barnas leggetid.

Magnus gleder seg til å slappe av i sofaen. Han har stått på som en gal, men jaggu blir det bra. To nye bad, rør og avløp nytt, alle gangene våre er fornyet og vi har isolert over en lav sko. Det må bare bli bra!

I dag er det jo Halloween. Vi går ikke rundt ennå, men tenker det blir neste år. Ungene kledde seg ut her hjemme og delte ut godis til alle barna som ringte på. De synes det var storstas. Kristin skjønte ikke helt dette med at man skal kle seg skummelt, så hun var Dronning Elsa fra Frost-filmen. Viktor var derimot et skjelett. Skumle saker!

Nå sover alle tre og jeg har tømt kjøkkenet og vasket alle skap og skuffer. Har begynt på badet også. Så i morgen flytter vi hjem. Hurra!

Kaldere i Trondheim

Det er altså ingen tvil om at det er høst. Bladene daler ned og det er kaldt. Magnus har allerede skrapt is av bilen et par gangen i uka her. Men heldigvis skinner sola og det er skikkelig vakkert. Sånn høst som jeg liker. Legger ved et par bilder jeg tok av Ulrik i dag da vi var på vei for å hente storebror og storesøster. Han er så fin!

Oppdatering på det meste egentlig

Det er midten av oktober. Bak oss har vi en varm og flott sommer og en, så langt, varm og flott høst også. Begynner å bli kaldere og våtere og bladene har fine farger.

Fra begynnelsen av september har vi bodd en annen plass enn i hjemmet vårt. Nå leier vi et hus for to måneder. Huset er ikke langt unna der vi bor heldigvis. Grunnen til dette er at vi driver med en omfattende renovering i huset vårt. Vi får nye rør og avløp, nye, større bad, utskifting av vinduer og dører, og oppussing av gang nede og oppe. Hvorfor i huleste gjør dere det nå? Med en liten baby i hus?
Joa.. Vi fikk en vannlekkasje på badet i 2. etasje. Den rant ned til badet i 1.etasje og videre ned til kjelleren. Hurra...

Så det ble tatt opp lån og i september startet arbeiderne. Magnus tar gangene selv og det elektriske, så han ser vi bare til middag stort sett.

Nå gleder vi oss til å komme hjem. Det er et veldig fint hus vi leier. Men det er ikke vårt. Også gleder vi oss selvsagt til å se de to nye badene våre! Jippi!

Med Ulrik går det veldig bra. Etter de første 8 ukene ble han en veldig enkel baby. Sovner lett av seg selv i senga si. Får mat en gang mellom kl 23 og 01 og sover videre til rundt kl. 7. Han er så blid og glad den ungen. Og alle kontroller viser at hjertet fungerer som det skal og han utvikler som han skal.

Viktor og Kristin koser seg i barnehagen på dagtid. Og har så mye energi at jeg er rent misunnelig. Hva med å dele litt?

Om litt over en måned begynner jeg å jobbe 60%. Da skal Magnus være hjemme tre dager i uken og jeg to. Det blir godt å jobbe litt igjen. Jeg liker å jobbe.

Litt bilder fra den siste tiden. Alltid koselig å se tilbake på det.

Sommer i Trondheim

Magnus har gått ut i ferie og sola skinner i Trøndelag. I dag har vi 27 grader i skyggen. Derfor tilbringer vi dagen ved stranda.

Viktor og Kristin bader, samler skjell, tang og steiner.  Noen glassmanetet har vi sett også.

Ulrik får ofte pupp så han ikke blir dehydrert.

I kveld er det meldt 31 grader. Spørs om vi kanskje må sove ute.....

Vår tid på Rikshospitalet

Fortsettelse fra forrige innlegg.

Reisen til Rikshospitalet

Magnus var hjemme med barna og skulle prøve å få seg en natt søvn før kjøreturen til Oslo.

Jeg hadde sjekket ut fra barsel og stod nede på nyfødtintensiven mens ambulanseleger og sykepleiere la gutten min i en mobil kuvøse og koblet han opp på de forskjellige medisinene og monitorene som skulle følge med. To ambulansesjåfører prøvde alt de kunne for å trøste meg der jeg stod med bagen over skuldra og betraktet det kaoset av folk som ordnet for gutten min. Flotte mennesker alle sammen.

Det var ikke plass til meg i ambulansen så jeg tok drosje ut til Værnes flyplass. Drosjesjåføren var en raring som delte litt for mye fra livet sitt, som feks de merkelige toalettvanene sine, men det gjorde til at jeg brøyt ut i latter. Noe som overrasket meg litt.

Når man skal ta ambulansefly så er det ikke vanlig flyplassrutiner som gjelder. Det er ikke innsjekking på den vanlige plassen og ikke vanlig sikkerhetskontroll. Sikkerhetskontrollen gikk kjapt unna. En vakt og bare jeg som skulle gjennom kontrollen som var på størrelse med et medium kontor. Deretter satt jeg på med følgebilen som viste veien for ambulansen til ambulanseflyet.

Jeg stod på utsida av det lille flyet som skulle frakte skatten min til Gardermoen å så på at de lastet han ombord. Hørte han gråt. Men jeg kunne ikke gjøre noe.

Inne på flyet ble jeg plassert lengst bak, med bagasjen. Der satt jeg å betraktet det hele. Og det var akkurat som jeg så på en film. Det var iallfall ikke noe som minnet om mitt liv. Leger, sykepleiere, baby i kuvøse med mange ledninger i seg, piloter, ambulansefly, piping... Tårene rant konstant hele turen.

På Gardermoen ble vi møtt av en stor ambulanse som det var plass til meg i. Jeg satt foran med sjåføren.

Svigermor er god å ha

Vi ankom Rikshospitalet rett før midnatt. Da hadde jeg ikke sovet på 1 1/2 døgn. Hvis man ser bort i fra den timen vi fikk på barsel. Og jeg hadde født et barn for under 24 timer siden.

Da vi kom opp på Nyfødt-Intensiv hvor han skulle være så ble jeg møtt av svigermor. Hun jobber på Riksen. Det var godt å se et kjent fjes. Jeg hadde ikke rukket å sett min egen mor før vi måtte reise så å ha svigermor der var veldig godt. Hun så at jeg var utslitt og begynte å nærme meg et kollaps.
Etter at han var lagt i en sånn plastikkseng og ambulanseteamet hadde dratt kom det en kardiolog å tok ultralyd av hjertet hans. Han forklarte om både det ene og det andre, men jeg var helt i ørska. Det eneste jeg fikk med meg var at han skulle mest sannsynlig opereres på tirsdag, altså tredje levedøgn.

Hvor jeg skulle sove var ikke helt avklart. Svigermor og jeg gikk først til barsel. Der skulle en jordmor sjekke opp litt for hun hadde ikke fått høre noe om en mor uten barn som skulle få et rom å sove på. Men det skulle hun nok ordne. Og de sa at de skulle ordne et enmannsrom da det å ligge på rom med noen som har babyen sin der antakelig kunne blir sårt for meg... Ya think?? At det i det hele tatt finnes flermannsrom er for meg uforståelig. Heldigvis er det kun enmannsrom på barsel på St. Olavs. Med plass til far.

Anyways. Mens vi ventet på jordmora fikk jeg i meg to brødskiver og litt juice. Det var lurt. Jeg hadde ikke akkurat spist mye det døgnet.

Søvn

Etter en del venting fikk jeg endelig et rom på en gynekologisk avdeling/føden. Jeg fikk også låne en pumpe. Pumpet det lille som var, gav det til jordmor som tok det med bort til Ulrik og gikk til sengs. Svigermor var med meg helt til jeg fikk rommet. Rundt klokken 03, da jeg gikk til sengs, sovnet jeg umiddelbart. Jeg tror ikke jeg traff puta før jeg var borte. Iløpet av natta hadde en jordmor vært inne å spurt om noe, men dette husker jeg ingenting fra. Viser seg i ettertid at hun spurte etter adressen min hvorpå jeg svarte den gamle adressen vi hadde og epikrisen ble sendt dit. Jada..

Vi venter på samtaler, prøver og tidspunkt for operasjon

Jeg skulle i utgangspunktet opp pumpe meg hver tredje time, men jeg var helt utslått til rundt klokken 09 dagen etterpå. Og jordmødrene sa det var viktigere at jeg sov enn pumpet med tanke på den tilstanden jeg var i kvelden før.

Etter en god frokost gikk jeg bort til gutten min. Han lå i lys da jeg kom. Gulsott. Dette likte han svært dårlig for han måtte ha på sånne filtbriller. De skulle av! Svigermor kom også. Jeg fikk holde han i 20 minutter. Det var de eneste minuttene han fikk være ute av lyset. 20 minutter. Normalt sett ville han ligget klistret på meg hele døgnet.

Vi fikk vite at operasjonen skulle skje allerede på mandag. Altså dagen etter. Da Magnus kom til sykehuset i 19-tiden fikk vi en samtale med Anne - kontaktsykepleier for hjertesyke barn og Sigurd - kirurgen som skulle foreta operasjonen. De forklarte hva som skulle skje, hvordan og hvor lang tid. Anne sa også at de bruker å anbefale at foreldrene forlater sykehuset under operasjonen. Det var ingenting vi kunne gjøre fra eller til og timene blir så utrolig mye lengre hvis man sitter å venter. Han skulle inn som nummer to dagen etter, så sånn ca kl 12 skulle han trilles inn. Storesøsknene fikk komme inn å titte litt på den nye lillebroren sin.

Jeg fikk rom på Foreldrehuset. Et lite enkeltrom som lå fire etasjer ned fra gutten min. Den natta sov jeg dårlig. Stod opp å pumpet meg hver tredje time.

Operasjonsdagen

Magnus og jeg var med han før han skulle trilles inn. Magnus fikk holde han. De hadde tatt av de fleste ledninger så han var klar for operasjon. Han var litt sint siden han ikke fikk mat. Og det gjorde oss litt ekstra sårbare. Tårene rant fra oss begge.

Så kom den ene intensivsykepleieren inn. Og hun sa at det alltid var rutine å spørre foreldrene om de ville døpe babyen før operasjonen. For oss var det et veldig rart spørsmål å få. Å tenke på religion oppi alt? Vi bestemte oss for at nei... Dåp ville vi ikke ha nå. Hvis det er sånn at det finnes en Gud og gutten vår dør under operasjonen og Gud ikke vil ta imot han fordi han ikke er døpt... Den Guden vil ikke vi ha noe med å gjøre. Dessuten er det ikke Gud som skal operere. Det er de fantastiske kirurgene. Og DE tror vi på.

Så var det tid for å trille han bort til operasjonsstua. Vi hadde blitt vist veien vi skulle gå dagen før. Og det var en sykepleier med. Ulrik gråt sårt på veien. Vi gråt sårt. Anestesilegene og sykepleierne som skulle være med på operasjonen kom utenfor operasjonsstua og hentet han. Alle var veldig optimistiske og medfølende. Det hjalp. Vi stod å så på at de trillet han inn mens glassdørene lukket seg foran oss. Da bare holdt vi rundt hverandre å gråt. En ubeskrivelig følelse. Men nå var det opp til kirurgene. Vi kunne ikke gjøre noe fra eller til uansett.

Timene gikk sakte

Derfor dro vi fra sykehuset. De to store barna, Magnus, svigermor og meg. Først var vi en god stund på McDonalds. Tankene mine var på sykehuset hos minstemann, men det var også koselig å være med de to andre barna. Operasjonen skulle ta rundt 4 timer. Selv om vi gjorde andre ting så var det lange timer.

Det gikk bra!

Mens svigermor og jeg var inne på H&M for å kjøpe noen klær til meg (hadde ikke akkurat pakket fødebagen for 14 dager) så ringte Anne - hun kontaktsykepleieren. Hun sa at alt hadde gått bra og at de ville vi skulle komme for å ta en prat med kirurgen. Da gråt både svigermor og jeg. For oss som hadde grått så mye fra før var det helt naturlig å slippe tårene. De andre på H&M synes nok ikke det.... haha.

Magnus hadde også fått telefon fra Anne og smilte stort da vi kom ut. Sammen omtrent løp vi opp til sykehuset. Inne på kontoret til kirurg Sigurd ventet vi på han. Anne måtte til slutt hente han. Kirurger er litt rare. Noe som også ble bekreftet da han startet møtet med et 5 minutters langt foredrag om hvor dumme parkeringsmuligheter de har på Rikshospitalet. Det sier litt om hvor hverdagslig en sånn hjerteoperasjon er for han. Men for oss var det jo det vanskeligste vi hadde vært igjennom og satt på nåler for å høre. Anne fikk han på rett spor og da fikk vi høre at alt hadde gått helt fint. Hjertet fungerte nå som det skulle. Hurra! Magnus gråt av glede. Jeg var helt nummen og for første gang på lenge gråt jeg ikke. Jeg var kjempeglad, men klarte ikke å slippe meg helt løs. Han lå jo fortsatt i narkose og han har vært gjennom en stor operasjon. Mye kunne fortsatt gå galt. Tenkte jeg.

Reparert

Vi fikk gå inn på Thorax-intensiv for å se på han. Der skulle han ligge i et par dager før han igjen skulle tilbringe en ukes tid på nyfødt-intensiv.

Han lå der. Helt slapp. Ingen uttrykk i ansiktet. Armene til siden. Og et stort sår midt på brystet. Og pustet ikke selv. Men alt var som det skulle. Og sykepleierne passet godt på han. Vi fikk ikke være lange stunder inne på Thoraxen, men fikk komme når vi ville.

Etter tre dager ble han flyttet tilbake til nyfødt-intensiv. Da han var en uke kunne jeg begynne å amme han. Så herlig som det var! Slippe å pumpe så mye. Og ha han helt nærme meg igjen. De ringte meg når han skulle ha mat. I begynnelsen veide vi han før og etter amming, men han spiste så mye at vi sluttet fort med det. Han kom seg fort. Sov mye, men våknet for mat hver tredje time.

HJEM!

Tirsdag 20.mai 2014 fikk vi endelig dra hjem til Trondheim. På samme måte som vi kom, men denne gangen lå han bare i en liten bag og kun med hjerte og metningsovervåking. Og på St. Olavs fikk vi eget rom og jeg kunne endelig ha han i senga med meg på natta. Det var magisk. For oss begge! Vi trengte bare være en natt på St. Olavs før vi fikk komme hjem. "Her vil vi ikke ha friske barn". Hurra! Friske sønnen min. Nå skulle vi hjem!

Og hjem dro vi. Endelig. Nå er lillen snart seks uker og vi koser oss hjemme. Han er som alle andre babyer. Gråter, smiler, spiser ofte, sover, er våken når vi vil sove, må bysses. Alt er normalt. Foruten en liten infeksjon i såret så har vi ikke merket noe til at han er hjerteoperert. En antibiotikakur tok knekken på den :)

Ellers i livet er den eneste oppfølgingen en ultralyd av hjertet en gang i året. Det er en helt grei pris å betale for livet.

Tusen takk.

Jeg skulle ønske jeg husker hvert eneste navn på alle de flotte menneskene vi har møtt i helsevesenet gjennom denne tunge og vanskelige tiden i livet vårt. Det gjør jeg dessverre ikke. Men vi kan med hånden på hjertet si at vi føler oss vært godt ivaretatt på alle mulige måter. Fra ambulansesjåførene til kirurgene. Og særlig av de englene som jobber på nyfødt-intensiven. Inkluderende, morsomme og varme mennesker. Alle sammen. De tenker ikke bare på den lille som ligger hos dem. De tenker på oss foreldre, søsken, besteforeldre.

Også alle vennene våre og familiene våre. De har vist støtte og omsorg gjennom meldinger og telefoner. Folk har vært oppriktig bekymret og redd for vår lille. De har grått for oss. Og vi føler oss så heldig som har så mye flotte mennesker som bryr seg om oss og lille Ulrik. Det har varmet godt. Jeg har lest og smilt av hver eneste melding jeg har fått. Har jeg glemt å svare noen så beklager jeg.

Jeg er også så heldig å være innmeldt i et forum for oss mødre med barn og babyer. Og har fått massiv støtte og varme derfra. De fleste har jeg aldri møtt, men vi har nå snakket sammen i snart seks år så jeg føler vi kjenner hverandre. En av dem dukket til og med opp på Rikshospitalet med blomster fra jentene :)

Det ble en annerledes og brå start på trebarnsmorstilværelsen. Ikke det vi forventet i det hele tatt. Men det går så bra. Så veldig bra. Nå er jeg like sliten og trøtt og glad som en mor med et nyfødt barn skal være.

I morgen skal vi på seksukerskontroll på sykehuset og da skal Kjersti Kardiolog se på hjertet hans. Jeg er positiv og regner med alt er som det skal være.

Endelig er vi hjemme

Hjertebarnet mitt

Storesøster Kristin og Ulrik

Ulrik og mamma

Ulrik og pappa

Storebror Viktor og Ulrik

Våre tre skatter

Da Ulrik kom til verden

Jeg kan jo bare fortsette der jeg slapp forrige innlegg.

AU, men ikke SÅ au. 

Riene kom oftere og oftere, men var ikke så vonde på ettermiddagen. Mens jeg leste nattaeventyr for ungene måtte jeg ha en del pustepauser. Noe ungene synes var veldig gøy for det betydde at lillebror snart skulle ut.

Pappa ringte og lurte på om han rakk et tur til Ikea før de skulle komme. Og med mine erfaringer med lange fødsler så sa jeg at han bare måtte dra til Ikea. Her kom det ikke til å skje noe på leeenge ennå. Men pappa hørte på pustinga mi og avgjorde at han ventet med Ikea-turen. haha.

Okei, dette er vondt.

Og godt var det. For rundt 20.30 begynte det å gjøre veldig vondt. Jeg kunne ikke sitte lengre, måtte opp å gå. Pustet meg godt gjennom riene og hadde heldigvis pauser i mellom. Magnus begynte å pakke fødebagen helt ferdig og var litt stressa. Etter enda en time ringte Magnus foreldrene mine. På tide å komme. På det tidspunktet varte riene lenge. Jeg eller Magnus, husker faktisk ikke, ringte føden og ga beskjed om at vi var på vei. 

Sykehuset!

Vi kom til sykehuset rundt kl 22. Og måtte vente en god stund før vi fikk jordmor og rom. Det var vonde minutter det! Jeg hadde heldigvis fortsatt en liten pause i mellom og det gjorde at jeg var ganske pessimistisk angående åpning. Det hadde tross alt tatt en evighet med de to andre. 

Inn på føderommet. Der hilste vi på Petra og en jordmorstudent som jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Hun skulle ha hovedansvaret for oss, med Petra som backup.

De sjekket meg og jeg hadde 6-7 cm med åpning. Hurra! Over halve jobben gjort allerede?! Men.. Da var det for sent med epidural. Og jeg hadde så vondt! Og nå var det ikke mye pause lengre!

Heldigvis sa de at de kunne sette en spinal. Den var bedre enn epidural ifølge anestesilegen. For den fungerte umiddelbart og ville ikke gjøre at fødselen gikk tregere.  Noe epidural kan gjøre. Okei, hit me, tenkte jeg. Og antakelig sa jeg. Jeg pustet godt og var veldig flink. Fikk mye skryt.

Spinalen skulle også gjøre at føttene mine ble helt lammet så jeg fikk ikke gått rundt.

Problemet med spinalen var at den fungerte ikke! Altså, mulig den tok noe av smertene, men jeg hadde fortsatt sterke rier jeg måtte puste meg gjennom. Og ikke hadde jeg problemer med å stå i senga eller gå rundt heller. Jordmoren bare ristet på hodet og sa: Liksom fått spinal du? Ser ikke sånn ut nei....

Hoi, her går det unna!

Vel vel. Det tok litt lenger tid enn forventet å komme til 10 cm. Eller.. Det tok lengre tid enn forventet for jordmødrene. Ikke for Magnus og meg. Og dessuten begynte lillen i magen å bli sliten. Hjerterytmen sank noen ganger. Så de festet en elektrode på hodet hans og Petra fulgte godt med fra pulten sin ute i gangen. 

Plutselig endret smertene seg. De gikk i ett. Det var fortsatt uhyre vondt. Så vondt at man ikke tror man overlever. Men det endret seg sakte til pressrier. Den overgangen var svært smertefull og slitsom. Du vil liksom ikke presse når man fortsatt har "rievondt" på en måte. 

Plutselig ble rommet fullt av folk. De presenterte seg, men gudene vet hva de het. Jeg var ikke akkurat mottakelig for utveksling av høflighetsfraser. Babyen må ut, sa Petra. Han har det ikke bra.

De andre legene/jordmødrene holdt opp føttene mine og jeg skjønte at her var det bare å presse. Jeg tok i alt jeg hadde. Den ungen måtte ut. 

På første press kunne de skimte hodet. Da hørte jeg hun ene si: Okei, hun presser så bra at her trengs ikke jeg. Så jeg går jeg. Hun var nemlig der for å hjelpe til med vakum eller tang hvis det skulle trengs fikk jeg vite i ettertid. 

På andre press kom hodet ut. Og mens vi ventet på tredje rie så sier jeg: Huff, det kjennes ut som det brenner der nede. Hvorpå en av jordmødrene svarer: Du.. Det er ikke så rart....

På tredje press kom resten av kroppen ut. Åh.. Den følelsen. Så ubeskrivelig herlig! Da ligger man i et smertehelvette fra en annen verden i ene øyeblikket. Og i det neste er det hele over. Himmelen åpenbarer seg igjen. Helt fantastisk. Kjenner jeg blir blank i øynene av bare tanken på det øyeblikket smertene endelig var over. 

Ulriken min!

01.15 lørdagsnatta kom lille Ulrik. Med sine 3760 gram og 50 cm. Helt nydelig! Jeg lo da han endelig kom ut. Magnus gråt. Jeg bare lo, for endelig var smerten over og gutten min hadde det bra. Magnus klippet navlesnoren, morkaka kom ut av seg selv (hurra. Den måtte fjernes kirurgisk sist) og jeg slapp unna sying. Ingen rifter :)

De rolige, første timene.

Så var det roligtid på fødestuen. Fire lykkelige timer. Jeg var utslitt, men Ulriken var våken og søkte etter pupp. Så han og jeg lå og kosa oss i fødesenga mens pappaen lå å snorka på "pappasenga". Mat ble servert med det obligatoriske norske flagget. Koselig. 

Dårlig utstyr?

Så skulle det bestilles portør som skulle frakte oss over til barselhotellet. Jordmorstudenten skulle bare måle metningen i blodet hans. Standard prosedyre. Metningen ble målt til 82%. Alt for lavt. Men hun sa at det rett og slett bare kunne være fordi målingen ble dårlig da han krøllet foten så mye. Hun prøvde flere ganger. Men metningen kom aldri over 88%. Den skal være minst 95% for nyfødte. 

De bestilte legekontroll. De hadde bedre utstyr enn de på føden til å måle sånt og dessuten kunne hun ta den generelle tilstandssjekken som alle nyfødte måtte gjennom iløpet av det første døgnet uansett. Så kunne vi bare slappe av og kose oss på hotellet uten forstyrrelser etter det. 

Hva er galt?

Vi tenkte aldri at det kunne være noe galt. Legen kom og sa at hun ville ta han med på nyfødtintensiven for å sjekke der. Det kunne være fostervann i lungene hans, så de måtte ta røntgen. Han ble jo født veldig fort. 

Så vi labbet ned til nyfødtintensiven. De ville helst ha meg i rullestol, men jeg følte meg i bra form. Trøtt så klart, men i fin form sånn fødselsmessig. 

Nede på nyfødtintensiven målte de og sjekket og tok blodprøver av gutten min. Den lille nyfødte gutten min på bare noen timer. Som så helt frisk ut. De sleit med å få ut blod og flere måtte komme å stikke. De stappet inn en smokk og noe sukkervann og det hjalp.

Mens vi satt der begynte tårene å renne. Noe var galt. Jeg kjente det på hele kroppen. Tre leger og flere sykepleiere hadde ikke holdt på med gutten min hvis de bare mistenkte fostervann på lungene. De testet lenge. Jeg sneik meg ut og ringte mamma fra toalettet. Hylgrein. Klarte å få fram at noe er galt. Han er ikke frisk. De vet ikke hva det er ennå. Mamma prøvde å berolige meg.

På barsel, men uten baby

Røntgen viste ingen fostervann på lungene. Vi måtte opp på føden for å hente tingene våre og få et rom på barsel. Vi var helt apatiske der vi gikk i mellom de nybakte foreldrene med de nyfødte ungene sine. Og der gikk vi. Uten baby. Babyen vår lå nede på nyfødtintensiven med for lav metning i blodet. Hva nå enn det betydde. 

Hjertefeil?

Da vi kom ned på nyfødtintensiven hadde Ulrik fått plass inne på et rom som het Bjørnemor. Der lå han med fire andre barn. Og en svensk barnelege (Lucia) stod der da vi kom inn. Hun sa: Jag tror det er hjartet. 

Hjertet? Tuller du? Det er definitivt det verste jeg kunne høre. Hjertet? Det viktigste organet i kroppen? Og det er noe galt? Hvorfor tror du det? Hva skjer? 

En kardiolog som het Kjersti Bæverjord skulle komme å bekrefte/avkrefte med ultralyd senere på dagen. Men hun skulle komme i 14tiden og vi ble anbefalt å gå å slappe av i mellomtiden. Og jeg måtte pumpe. Nå hadde jeg jo ingen baby som kunne få i gang produksjonen. Slappe av ja.. Jippi. 

Sammenbrudd

På rommet tok jeg en dusj. Magnus ringte sin mor og min far. Forklarte at de trodde det var hjertet, men at de ikke visste helt sikkert ennå. Jeg satte meg ned på stolen i dusjen og gråt. Hulket stille. Trodde jeg. Men Magnus hørte meg. Og kom inn. Der satt jeg med vannet rennende over meg å gråt. Gråt fordi jeg var så redd for den lille gutten min. Gråt fordi han manglet i armene mine. Gråt fordi.. ja. Fordi jeg var utslitt, utmattet og ødelagt. Magnus prøvde å trøste, men hvordan kan man trøste en nybakt mor som nettopp har fått høre at det antakelig er noe galt med hjertet til hennes nyfødte baby?

Vi la oss tett sammen på den lille enkeltsengen. Og sov faktisk en liten time.

Etter duppen følte jeg meg nesten mer sliten enn før. Jeg var hoven i ansiktet av alle tårene. Men de fortsatte å renne så fort jeg våknet. Helt uavbrutt. Det rant mens en jordmor sjekket om livmoren min trakk seg sammen og det rant mens jeg satt å pumpet ut verdifull, tjukk råmelk. Det rant mens jordmoren viste meg hvor jeg kunne oppbevare melka jeg pumpet og det rant mens jeg spiste en brødskive med to andre mødre som strålte av lykke inne på felleskjøkkenet. Vi mennesker har mange tårer. 

Ja, en hjertefeil ja.

Så dro vi ned til gutten vår. Der stod det en intensivsykepleier jeg dessverre ikke husker navnet på. Hun sa at kardiologen hadde vært der. Og hun skulle ringe på henne så hun kunne prate med oss. Jeg ba henne fortelle oss det selv. Kardiologen kunne få forklare detaljene, men vi ville vite det. Var det noe galt med hjertet hans? Hun bekreftet det. Ja, han har en medfødt hjertefeil. Og han må opereres på Rikshospitalet. Innen kort tid. Innen uka.

Sjokket og planleggingen

Jeg sank ned i en stol. For bare timer siden ventet vi på å få komme over på barselhotellet så vi alle kunne kose oss sammen uforstyrret. Også skulle Magnus hente de to stolte storesøskene og vi skulle spise mat sammen i kantina på hotellet. Nå måtte vi forberede oss på en reise til Rikshospitalet hvor de skal åpne den lille gutten min og operere hjertet hans. Kontrastene kunne ikke vært større. 

Kardiologen kom og forklarte at dette burde vært oppdaget på ordinær ultralyd. Da hadde jeg blitt lagt inn på Rikshospitalet tre uker før termin og født der. Og da hadde vi ikke fått dette sjokket slengt i trynet. Hun viste oss på en tegning hva slags feil han hadde på hjertet. Hovedårene inn mot hjertet skal egentlig føre blod til både lungene og kroppen begge to. Som et åttetall. Men hos Ulrik så var årene feil. Den ene forsynte bare lungene med blod og den andre bare kroppen. De jobbet ikke sammen.

Han ble satt på medisiner som skulle holde ductus åpen. Et hull alle er født med som lukkes etter noen dager. Hullet gjorde til at blodet kunne strømme litt i mellom. Vi ble forklart at han hadde det bra. Han har ikke lavere metning enn han hadde i magen, så for han er dette normalt. Men han kan ikke leve lenge sånn. Derfor ble det bestilt ambulanse som skulle frakte han i en stor kuvøse og et legeteam til flyplassen, samt en drosje til meg. Derfra skulle vi ta et fly, luftambulanse - lite fly, til Gardermoen. Derfra var det ambulanse til Rikshospitalet igjen. 

Det var bare så vidt de ville la meg reise. Jeg hadde jo født for under 24 timer og var å regne som barselkvinne. Jeg stod på mitt og sa at jeg var i god form rent fysisk og MÅTTE få være med gutten min hele veien. Jeg fikk lov å sjekke ut meg selv fra barsel. 

Magnus dro hjem til ungene og begynte å ordne med det praktiske. Han og barna skulle reise dagen etter, søndagen, med bil til Oslo. De skulle bo hos foreldrene hans, mens jeg skulle bo på sykehuset.

Jeg prøvde å spise litt mat og pumpet litt mer mens vi ventet på ambulansen som skulle hente Ulriken min. 

Neste innlegg vil omhandle operasjonen og tiden på Rikshospitalet. 

Dag 5 på overtid

Hurra hurra hurra!

Jeg har rier! Endelig! De er ikke lange, de er ikke supervonde og de kommer ikke hyppig. Men den berømte slimproppen har gått så det betyr iallefall at NOE skjer! Hurra!

Jeg har snakket føden og jeg skal inn til en sjekk i morgen tidlig om det ikke skjer noe iløpet av natta. Dette kan jo drøye til langt uti neste uke, men nå viser iallefall kroppen at den VET at babyen må ut snart.

:D

Dag 3 og 4 på overtid

Ja, de dagene var like kjipe de også.

I går hadde jeg selskap da. Fra ei lita ei som hadde vondt i magen, visstnok... Ikke at hun hadde det etter at jeg hentet henne men ;)

Godt med selskap. Vi slappet av hjemme før vi tok en tur innom et par butikker og besøkte oldemor. Der fikk hun som hadde så vondt i magen en is. Så SÅ vondt var det nok ikke.

Ellers var jeg like gravid både på dag tre og fire på overtid.

Nå er det dag 5. Nytt innlegg følger.

Dag 2 på overtid.

Skulle ønske jeg kunne skrive noe ala: Åh, jeg kjenner endelig noe! Det er sammentrekninger og murringer som kommer regelmessige. Ikke vondt ennå, men det skjer definitivt noe.

Men nei. Det kan jeg ikke skrive. Jeg kan skrive som jeg skrev i går... Jeg er i kjempeform. Merker ingenting. Annet enn at ungen rører seg. Noe som faktisk er litt vondt da han er gigantisk... Regner jeg med.

Så... Jada.. Her sitter jeg.

I dag spiste vi kinamat og jeg kjøpte meg det sterkeste på menyen... Noen som begynner å bli litt desperat eller?

I morgen må jeg finne på noe. Kan ikke sitte bare å vente sånn. Jeg blir deprimert.

Dag 1 på overtid

Ja. Da sitter jeg altså her. Termin var i går. Jeg våknet like stor og gravid som dagen før. Og i like forbanna god form som før.

Ja, for nå vil jeg ikke være i god form! Jeg vil ha vondt. Jeg vil ha rier. Jeg vil ha ut sønnen min! Jeg har ikke noe vann i kroppen. Sover godt. Magen er ikke så stor at den er plagsom heller. Ingen murringer, kynnere eller andre plager som kan tyde på at noe er i gang. Nada-nix! Det er ikke mange ganger i livet man ønsker seg vondt, men rundt termin er en av de få gangene. (eneste i mitt tilfelle)

Nå er det sent på kvelden. Jeg sitter i sofaen og vil ikke legge meg. Hva er poenget med det når jeg kommer til å våkne like gravid og i like god form som før? Pessimisten i meg har våknet. Hun er framtredende. Men jeg kjeder meg sånn!!! Det er ikke gøy å være hjemme uten baby! Jeg vil starte livet som trebarnsmor! Jeg vil se sønnen min! Jeg vil ha muligheten til å planlegge. Alt er satt på vent til babyen kommer nå. Viktor skal i bursdag på fredag. Det skal han få uansett om jeg føder eller ei altså. Men det må planlegges i høyere grad. Da må mamma og pappa ha bilen vår for å kjøre han.. osv osv.

For ikke å snakke om at for hver dag som går uten babyen på utsiden er en dag mindre permisjon med baby....

Typisk at myten skulle stemme på meg. Nummer tre er en treiging av en luring. Jeg kjente det på meg og har hele tiden sagt at dette barnet kommer til å være tregt. Man kan da håpe at skjebnen/universet gir meg en kortere og enklere fødsel da kanskje? Som kompensasjon!

Kom mai du skjønne milde!

Nei da, ikke riktig ennå. Ikke for det, med temperaturer på rundt 12 plussgrader og ingen nedbør på ørten uker så er ikke februar akkurat vanskelig å ha med å gjøre.

I helga var vi ute i hagen. Og det har blåst en god del i vinter. Det er egentlig stort sett det det har gjort. Ikke noe annet. Og på grunn av det så har vi ganske mye kvist og pinner liggende. Og da tok den gravide mammaen fatt og gikk å plukket kvist og småstein vettu. Bøy ned, stå på huk å plukk, opp og i trillebåra. Og gang det med sånn typ 100 ganger så skjønner dere sikkert at jeg ble dronningen av vondt bekken og hadde sofatjeneste resten av lørdagen. haha! Smart.

Badet ja. Møbler er ute, vegger, tak og gulv er nedvasket, gulvfliser er pusset så de har en ru overflate. Så i dag er det maling som skal til. Jeg har ikke gjort noenting. Annet enn å skru ned noen møbler og båret ned litt. Jeg fikk forbud mot å stå på alle fire å vaske av både mannen, svigermor og mamma. Og når de tre joiner forces, ja da kan ikke en gang jeg stå i mot. Mannen har gjort alt. Flinke mannen!

Jeg gleder meg sånn! Nye møbler er kjøpt inn. Nytt dusjkabinett er kjøpt inn. Weeee! Bare å få funksjonelle møbler inn på badet er toppers. Å bli kvitt den blåfargen og de gulldetaljene gjør det hele perfekt. Happy mum.

Ellers så har jeg vært så dust at jeg tok meg en banan istad. Ikke lurt nemlig. Det gir meg halsbrann fra helvette. Type, skikkelig vondt og ekkelt. At jeg aldri lærer!

Førstehjelp til badet

Vi har to bad. Det ene er verre enn det andre. Ingen av dem er fine. De fungerer til sitt formål, men jeg gulper litt i munnen min hver gang jeg er innom.

De er stygge. Fra 60-tallet. Kongeblå fliser på gulvet på det ene badet. De håner oss med sin sterkt fremtredende farge og bare for å forsterke den grufulle blåfargen så har de forrige eierne valgt å få inn speil med gullramme. Og gullkran. Og gullstenger for å henge håndduker på. Og selvfølgelig to grufulle porselenholdere til tannbørster i kongeblå som sitter så godt på flisen at det vil ikke forundre meg om jeg må bruke slegge for å få de av.

Heldigvis er veggene nøytrale hvite, mens taket er malt i en sånn gul/beige-aktig farge.

Det er ikke pent. Noe av det. Innredningen er helt håpløs.

Og da, med det nye familiemedlemmet som kommer så må vi ha plass til stellebord. Og med skråtaket og den elendige planløsningen så er det ikke plass.

Så vi bestemte at møblene skal ut. Og inn skal nye og langt mer tilpassede møbler. Men da vet du. Da begynner hodet til Helene å jobbe. Vi skal jo pusse opp badene på et tidspunkt når vi har en hel pengebinge. Rørene må byttes så det blir dyrt! Og det har vi ikke råd til nå. MEN, litt førstehjelp på badet må da gå an å gjøre? Iallefall på det kongeblå/gull-badet.

Så, i gang med søking etter folk og eksperter med erfaring om å male fliser på bad. Og tror du ikke det finnes mange kreative mennesker der ute som har vært så greie å dele sine erfaringer på nett?

Jooo da. Så nå er jeg enda mer gira.

First thing first: Ut med møbler. Alt utenom toalettet. Da står jeg igjen med et flislagt bad med mye fett og kalk i fuger og hjørner og ellers.

Så skal man i gang med den veldig viktige biten: Å vaske badet. Ikke bare den vanlige ukesvasken med jif og skrubb. Nehei. Her må man enten ty til klor eller en sånn anbefalt baderomsrens. Maske på! Det skal skrubbes med tannkost i hjørnene og omtrent stålull (ja, litt overdrevent) til alt av fett, kalk, smuss og andre ulumskheter er borte. Så tørke over med en klut med rent vann og la det hele tørke.

Så. Grunning. Med heftgrunning. Oljebasert (det sier ekspertene nemlig). Og det skal stå seg ganske lenge har jeg lest. 40 - 50 timer.

Så skal man i gang med pussing av fliser for å gi dem en litt ru overflate. Da sitter malingen bedre. Nå virker dette punktet litt sånn.. eh.. hvorfor gjør vi ikke dette FØR vi vasker? Nå blir jo badet nedstøvet!

Men alle som har gjort dette gjør det sånn, og jeg er ikke den som tar risikoer liksom! Får bare sørge for å få fjernet støvet. Det viktigste er vel at det ikke er fett og kalk og smuss på flisene. Malingen fester jo seg i støv.

Så, når flisene er nedpusset med fint sandpapir (vi har maskin. Ellers hadde jeg dødd. Mulig jeg gjør det fordiom men....) så skal det være klart til maling!

Det er jo fint. Men hvilken maling? Jeg ser de mest hardbarka mannfolka som jobber med maling har brukt Sigural Epoxymaling. Det er sånn industrimaling. Skikkelig heavy shit som gjør at vi ikke kan bruke soverommet som ligger vegg - vegg. (med døråpning inne på vårt soverom. Håpløst!)

Så mannen i huset er nok litt skeptisk til det. Joa, jeg også egentlig. Men vi har varmekabler. Og jeg tror vi  må bruke noe sterkere og mer slitesterkt enn akkurat vanlig våtromsmaling på gulvet. Så kom jeg over en blogg hvor bloggeren hadde to små barn som kunne dusje i timesvis og to tenåringsbarn som også kunne dusje i timesvis og der var det ikke antydning til flassing engang. Topp!
Hun brukte Oxan Gulvmaling for tre og betong og tynnet ut med 20 % whitesprit. Kanskje det fungerer for oss?

Vanlig våtromsmaling skal jeg bruke i taket (tre). På veggene er jeg også litt usikker. Hun bloggeren hadde brukt bengalakk. Det høres litt skummelt ut! Men samtidig, jeg ville jo bruke epoxymaling på gulvet. haha!

Nei, vi får se. Først må vi vaske og hefte. Det vil nok ta hele helga! Farger har jeg ikke begynt å tenke på engang. Men det blå SKAL bort.

Arbeidslivet og graviditet

Det florerer av meninger og kronikker og alskens artikler om nettopp dette emnet. Arbeidslivet og graviditet. For det å være gravid er nemlig ikke det samme som å være syk. Det er ikke en sykdom roper de høyt. "De" er de som mener at det finnes ingen grunn til at gravide skal være sykmeldte.

Nuhvel. Er det noen som har sagt at å være gravid er det samme som å være syk? Virkelig? For jeg kan faktisk ikke huske å ha sett en eneste sykemelding hvor diagnosen har vært: Gravid. Jeg har sett flere hvor diagnosen har vært: Svangerskapsrelaterte plager.

Let me break it down for you. Du har magasjau. Ja, god gammaldags omgangssyke. Spyr i envendinger. En slurk vann og du spyr som om du har spist fem kyllingfileter utgått på dato. Du føler deg helt grusom. Kroppen din tar ikke til seg et dugg næring og du kan bare ligge i fosterstilling på badet. Drar du på jobb? Nope. Hvis du da ikke jobber med på ligge på dogulvet fra før av da. Da kan du jo like gjerne karre deg på arbeid lissom! Men så var det den der smitten. Du blir ikke månedens ansatt hvis du drar med deg omgangssyken på jobb. Men i og med at du knapt nok klarer å stå på beina så er det ikke noe issue. Du drar ikke på jobb før kroppen slutter å spy og du klarer å få i deg næring.

Du er gravid. Jippi! Alle hjerter gleder seg! Også kommer kvalmen. Shit. En slurk vann og du spyr som om du har spist fem kyllingfileter utgått på dato. Kroppen nekter å ta til deg et dugg næring og det eneste du kan gjøre er å ligge i fosterstilling på badet. I de mest ekstreme tilfellene så må du faktisk på sykehuset for å få næring intravenøst. Fordi nå er det ikke bare fare for ditt eget liv, men den lille dulteren inni magen må faktisk ha noe næring for å vokse. Selv om det er dens egen feil at det ikke kommer. Ser du? Trouble already!

Mye er likt av de to tilfellene, sant? Rent bortsett fra at kandidat ikke-gravid er smittsom og kandidat gravid ikke er det, men det kan gå utover fosteret.

Og hvorfor spør jeg. Hvorfor er det ikke like gyldig grunn å være hjemme når man spyr som gravid og når man spyr som følge av virus/bakterier? Man er i like dårlig form. Den gravide spyr nok lengre enn den ikke-gravide, gjerne uker og måneder. Greit, man er ikke syk, Man har ikke virus i kroppen. Men kroppen er jo like midlertidig ufør og ute av stand til å jobbe som en som har vanlig omgangssyke. Og det over lang tid!

Også neste.

Du har brukket hoften. Au! Dumme, glatte is! Satans vinter altså. Du får sykmelding, for det er ingen sjans for at du kan gå. Operasjon til og med! Og du må bare ta tiden til hjelp. Så er du bedre og kan så smått begynne å gå litt igjen, Men fortsatt helt sykmeldt. Jobben din krever en person som er 100 % tilstede og mobil. Der er ikke du ennå. Det vil ta lang tid før du er der. Så du er hjemme og har opptrening med fysio.
Æsj, den isen altså. Helt uforskyldt må du være hjemme å motta sykepenger. Men det er jo greit. Kroppen din er ikke i stand til å fungere optimalt! Du er rett og slett midlertidig invalid.

Ah, endelig er den jækla kvalmen over! Jeg kan jobbe igjen. Se folk og ikke bare innsiden av doskåla. Hurra!

Hmm. Det smerter litt i ryggen og nedover lårene. Går sikkert over. Au! Okei, kanskje ikke gå så mye på jobben, for nå kom jeg meg faktisk ikke opp fra sofaen av smerter. Noe har låst seg!
Til legen. Og han kan fortelle deg at du har begynnende bekkenløsning eller bekkenlåsning. Han ber deg roe deg ned for ellers vil du forverre hele situasjonen og bli helt invalid. Og det passer så dumt når man skal føde og sånn liksom.
Roe meg med? Men.. jeg har jo bare jobbet noen uker? Og bekkenløsning, har ikke alle det da?
Legen forklarer at mange har det og mange klarer å leve normalt med det bare med noen små justeringer. Men din type er av den ille sorten som vil gi deg krykker og i verste fall, rullestol.

Og hører man da ikke på legen sin så er det kjapt realiteten. Krykker. Rullestol. Ikke mulig å snu seg i senga en gang. Å gå nedover trapper kan du bare glemme. Det låser seg. Du ramler sammen hvis du belaster feil bein. Får deg slettes ikke opp fra en stol. Smertene hugger tak hver gang du skifter stilling. Du er rett og slett blitt midlertidig invalid.

Mye likt der også gitt. Og igjen. Fortell meg hvorfor en person som er midlertidig invalid grunnet et fall på isen (bruk brodder da din idiot....!) har mer rett til å være sykmeldt enn ei som er midlertidig invalid grunnet graviditet (herregud, ikke bli gravid da din idiot...!). Invaliditeten er lik. Bare grunnen er forskjellig. Begge fungerer like dårlig som feks barnehageansatt. Eller tømrer. Eller frisør. Eller whatever yrke som krever at du rører på deg.

Jeg er ikke sykmeldt. Selv om jeg spydde i 15 uker var jeg ikke sykmeldt. Men jeg ba jaggu om å få roe meg ned på jobben. Og jeg er så heldig at arbeidsgiveren min har mulighet til å tilrettelegge for meg! Samme da jeg fikk beskjed om lavt blodtrykk. Roet ned enda mer, slapp sykmelding. For jeg liker å være på jobb. Det er kjedelig å ligge hjemme dårlig. Det tror jeg alle, gravide eller ei, kan være med på. Å være dårlig form suger. Uavhengig grunn. Men man må roe ned og gjøre det legen anbefaler.

Nå har jeg bare 8 uker igjen til permisjonen er i gang. Og målet er å være på jobb 100 % til da. Men vet dere.. Hvis kroppen min plutselig bestemmer seg for å si ifra at det er nok og jeg må roe ned enda mer ellers så blir dette farlig for både meg og baby, hvem er jeg da til å nekte det fordi jeg er jo ikke syk!? Jeg er jo "bare" gravid!

Som om leger kaster sykmeldinger etter gravide uten grunn. Sprøyt. Som gravid er man ikke syk, men plutselig har man ansvar for at et voksende foster skal ha det bra. Og da bør terskelen for å lytte til kroppen være lavere enn før.

Kontroller til besvær

Det er bare tull at jeg irriterer meg over det. Svangerskapskontroller - et godt og gratis tilbud til alle gravide kvinner i Norge. Kjempebra!

Men jeg som nå bærer på arving nummer tre trenger ikke samtaler om amming og fødsel. Jeg jobber fortsatt 100 % og har to barn i barnehagen. Jeg jobber ikke i nærheten av legekontoret mitt så jeg kan ikke "bare stikke innom" i kontortid.

Det er ikke det at det har vært flust av kontroller til nå. En i uke 12, ultralyden  uke 18 og i dag skal jeg altså på 24-ukerskontroll. Men fra nå blir det hyppigere. Neste er om fire uker allerede! Uke 28, 32, 36, 38, 40 (og 41 + 42 hvis man går over tida).

Bah. Det er litt stress. Hvis jeg skal kun kjenne på kroppen så føler jeg meg bra. Ingen vann i kroppen, han sparker masse, ingen hodepine, søvn får jeg. Litt lavt blodtrykk, men sørger for å leve litt i "slow-motion", så det fungerer fint det også.

Men klart, en urinprøve, måling av blodtrykk og blodprosent gir jo et mye mer sikkert bilde på om at alt er bra enn bare min følelse. Så jeg skal i vei. Jeg har tisset på kopp i morgest.

De er ikke obligatoriske disse kontrollene. Sååå, hvis jeg alt er tipp-topp i dag og jeg ikke føler meg noe verre iløpet av de neste fire ukene, kanskje jeg kan slippe den i uke 28?

Luksusproblem deluxe. Å NEEEI, helsevesenet vil passe på meg og barnet mitt liksom!! Det er supert det. Men du vet.. tidsklemma.. osv.

Unnskyldninger.... I am spoiled.

Jeg vokser i rasende fart

Det er nesten så jeg kjenner at jeg vokser. Minutt for minutt.

Litt rart, for jeg fikk mage sent denne gangen. Var fortsatt ganske flat (les: bulkete) i uke 19. Men så poppen magen fram og nå er et ingen tvil. Han ligger veldig høyt oppe så jeg har mye halsbrann i disse dager. Gleder meg til magen synker og jeg kan puste ordentlig igjen. Men da kommer tisseproblemet.... haha! Det er alltid noe.

Rett fra forlovelse til baby!

Nuvel, kanskje ikke helt rett fra forlovelse til baby. Men vi venter nå altså den siste (ja, SISTE) ungen vår. En sønn som er forventet å komme i slutten av april/begynnelsen av mai. Siden mine to andre skatter er født i april og mai så er det like greit å få en til da, ikke sant? Sånn at de to månedene gjør jeg ikke annet enn på planlegge bursdager og bake? Yes, I know how to plan things. (eller ikke...)

Uansett. Et nurk til. En sønn til. Gosj. Jeg som synes det er mer enn nok å ta tak i med to! Også kommer det en sprellemann til? Woah.

Jeg har, som jeg sist også gjorde sist gang da jeg ble gravid veldig kjapt etter fødselen, brukt ganske lang tid på å erkjenne og venne meg til tanken på et nytt avkom. For det er nemlig ikke bare-bare synes jeg. Det er jo et barn! Et barn som skal følges opp. Et barn som først er en baby som er ett hundre prosent avhengig av deg en god stund. Det er det største ansvaret i hele verden, det er jeg sikker på.

Rundt meg stråler familie og venner. Min mor er på tuppa. -åååh, en liten babyyyy. Svigermor har allerede begynt å strikke og sa noe om at hun har klær for et helt år liggende. Venner sier at dette klarer jeg. -Er det noen som takler dette så er det deg.

Jeg er ikke så sikker. Men det vil tiden vise. Først nå, men stor kul på magen og har kjent liv en god stund (er straks ferdig med 6 mnd) begynner jeg å kjenne på gleden over å få et barn til. Jeg er nemlig så himla realistisk av meg. Og som realist så vet jeg jo at det er ikke bare babyblå skyer og kos og god tid med baby. Jeg husker både gulp, våkennetter, bæsjebleier og særs lite søvn. For ikke å nevne melkespreng, puppesøling, sikkel, grining and the list goes on and on.

Men det er jo også koselig. Trilleturer i vårværet. Storesøsken som gleder seg veldig. Amming i sofaen. Samsoving. Babylukt (ikke gulpebabylukt). Gurgling. Det første smilet. Etterhvert den hikstende latteren.

Så, jo da. Det blir nok herlig. Og jeg ser ikke så veldig mørkt på å ha "fri" i noen måneder.

Dessuten flyttet vi jo til et svært hus og har mer enn nok plass. Så alt i alt. Vi har plass og  kjærlighet til en til. Om tiden og pengene strekker til får vi bare se an og omprioritere etterhvert. Som en av barnehagedame sa: Nesj, det er bare som å smøre ei ekstra skive. En til merker man ikke.. haha!

Jeg føler meg eldre, og naturlig nok så ER jeg jo det. Men jeg føler meg nesten "gammel". Jeg er fortsatt 27 år når gutten kommer så noe veldig gammel mamma er jeg ikke. Men sist gang jeg fikk baby var jeg 23 år. Og det går under ung mor synes jeg. Lurer på alderen og erfaringene jeg har tilegnet meg siden den gang vil gjøre mammarollen lettere. Kanskje er jeg tryggere på meg selv? Kanskje ser jeg at man trenger ikke høre på alle de "gode" rådene overalt og heller tilpasse hjemmet mitt til vårt behov og ønsker?

Vel, tiden vil vise. Jeg kommer sikkert til å skrive ned tanker om dette svangerskapet framover. Og annet fjas. Merkelignok får en familieforøkelse hjernen til å spinne.