Rett fra forlovelse til baby!

Nuvel, kanskje ikke helt rett fra forlovelse til baby. Men vi venter nå altså den siste (ja, SISTE) ungen vår. En sønn som er forventet å komme i slutten av april/begynnelsen av mai. Siden mine to andre skatter er født i april og mai så er det like greit å få en til da, ikke sant? Sånn at de to månedene gjør jeg ikke annet enn på planlegge bursdager og bake? Yes, I know how to plan things. (eller ikke...)

Uansett. Et nurk til. En sønn til. Gosj. Jeg som synes det er mer enn nok å ta tak i med to! Også kommer det en sprellemann til? Woah.

Jeg har, som jeg sist også gjorde sist gang da jeg ble gravid veldig kjapt etter fødselen, brukt ganske lang tid på å erkjenne og venne meg til tanken på et nytt avkom. For det er nemlig ikke bare-bare synes jeg. Det er jo et barn! Et barn som skal følges opp. Et barn som først er en baby som er ett hundre prosent avhengig av deg en god stund. Det er det største ansvaret i hele verden, det er jeg sikker på.

Rundt meg stråler familie og venner. Min mor er på tuppa. -åååh, en liten babyyyy. Svigermor har allerede begynt å strikke og sa noe om at hun har klær for et helt år liggende. Venner sier at dette klarer jeg. -Er det noen som takler dette så er det deg.

Jeg er ikke så sikker. Men det vil tiden vise. Først nå, men stor kul på magen og har kjent liv en god stund (er straks ferdig med 6 mnd) begynner jeg å kjenne på gleden over å få et barn til. Jeg er nemlig så himla realistisk av meg. Og som realist så vet jeg jo at det er ikke bare babyblå skyer og kos og god tid med baby. Jeg husker både gulp, våkennetter, bæsjebleier og særs lite søvn. For ikke å nevne melkespreng, puppesøling, sikkel, grining and the list goes on and on.

Men det er jo også koselig. Trilleturer i vårværet. Storesøsken som gleder seg veldig. Amming i sofaen. Samsoving. Babylukt (ikke gulpebabylukt). Gurgling. Det første smilet. Etterhvert den hikstende latteren.

Så, jo da. Det blir nok herlig. Og jeg ser ikke så veldig mørkt på å ha "fri" i noen måneder.

Dessuten flyttet vi jo til et svært hus og har mer enn nok plass. Så alt i alt. Vi har plass og  kjærlighet til en til. Om tiden og pengene strekker til får vi bare se an og omprioritere etterhvert. Som en av barnehagedame sa: Nesj, det er bare som å smøre ei ekstra skive. En til merker man ikke.. haha!

Jeg føler meg eldre, og naturlig nok så ER jeg jo det. Men jeg føler meg nesten "gammel". Jeg er fortsatt 27 år når gutten kommer så noe veldig gammel mamma er jeg ikke. Men sist gang jeg fikk baby var jeg 23 år. Og det går under ung mor synes jeg. Lurer på alderen og erfaringene jeg har tilegnet meg siden den gang vil gjøre mammarollen lettere. Kanskje er jeg tryggere på meg selv? Kanskje ser jeg at man trenger ikke høre på alle de "gode" rådene overalt og heller tilpasse hjemmet mitt til vårt behov og ønsker?

Vel, tiden vil vise. Jeg kommer sikkert til å skrive ned tanker om dette svangerskapet framover. Og annet fjas. Merkelignok får en familieforøkelse hjernen til å spinne.