Dag 1 på overtid

Ja. Da sitter jeg altså her. Termin var i går. Jeg våknet like stor og gravid som dagen før. Og i like forbanna god form som før.

Ja, for nå vil jeg ikke være i god form! Jeg vil ha vondt. Jeg vil ha rier. Jeg vil ha ut sønnen min! Jeg har ikke noe vann i kroppen. Sover godt. Magen er ikke så stor at den er plagsom heller. Ingen murringer, kynnere eller andre plager som kan tyde på at noe er i gang. Nada-nix! Det er ikke mange ganger i livet man ønsker seg vondt, men rundt termin er en av de få gangene. (eneste i mitt tilfelle)

Nå er det sent på kvelden. Jeg sitter i sofaen og vil ikke legge meg. Hva er poenget med det når jeg kommer til å våkne like gravid og i like god form som før? Pessimisten i meg har våknet. Hun er framtredende. Men jeg kjeder meg sånn!!! Det er ikke gøy å være hjemme uten baby! Jeg vil starte livet som trebarnsmor! Jeg vil se sønnen min! Jeg vil ha muligheten til å planlegge. Alt er satt på vent til babyen kommer nå. Viktor skal i bursdag på fredag. Det skal han få uansett om jeg føder eller ei altså. Men det må planlegges i høyere grad. Da må mamma og pappa ha bilen vår for å kjøre han.. osv osv.

For ikke å snakke om at for hver dag som går uten babyen på utsiden er en dag mindre permisjon med baby....

Typisk at myten skulle stemme på meg. Nummer tre er en treiging av en luring. Jeg kjente det på meg og har hele tiden sagt at dette barnet kommer til å være tregt. Man kan da håpe at skjebnen/universet gir meg en kortere og enklere fødsel da kanskje? Som kompensasjon!