Vakre mennesker

Fullt av dem. Ofte fokuserer vi på de som utfører vold, drap, misbruker makten sin, lyver, stjeler og sårer. Det er så mye urettferdighet og så mye fælt at man kan bli helt tullerusk av mindre.

Som i dag. 11. september. De som var gamle nok til å lagre denne dagen for 11 år siden i sin hukommelse kan ganske sikkert huske nøyaktig hva de gjorde og hvor de var. Terroren hadde rammet USA. En hel verden var lamslått og redd. Frykten for 3. verdenskrig spredde seg som ild i tørt gress.

Jeg var på klassetur til København. Var 15 år gammel og stod på en Burger King å skulle kjøpe en tidlig lunsj. Plutselig blir hele restauranten stille. Alle stirrer på skjermen i det ene hjørnet. Læreren min utbryter: Herregud.... Jeg trodde det var en spøk. En tullevideo som noen terrorister hadde raska sammen for å skremme. Det hadde jo skjedd før det.

Men det var ingen spøk. Ingen tullevideo. Og mennesker mistet livet. Mange mennesker mistet sine kjære. Sorgen bredde seg over hele verden og til og med som naiv og oppsternasig fjortis merket jeg den. Jeg gråt mens jeg så på nyhetene. Kunne ikke en gang forestille meg sorgen, men jeg prøvde.

Men så de vakre menneskene. Heltene, er ordet ofte brukt om dem. Brannmennene som mistet livet mens de prøvde å hjelpe overlevende. Brannmennene som overlevde og reddet liv. De frivillige som stilte opp å hjalp til i krisen og de frivillige som hjalp til å rydde etterpå. Hjelpeorganisasjoner, medmennesker og pårørende. Midt i all elendigheten kommer det beste i folk fram. Hjelpsomhet, håp, trøst, medlidenhet og kjærlighet.

Vi så og ser fortsatt mye av det samme her hjemme etter 22. juli. Det er det jeg husker best. Kjærligheten og samholdet. Samt det brutale i det terroristen gjorde. Men hvorfor han gjorde det og hvilket budskap han hadde er ikke like framtredende. Heldigvis.

Vakre mennesker er ikke bare de menneskene som er fantastiske i krisesituasjoner. I dag så jeg en gammel dame med rullator som skulle over et lysregulert kryss, og som kjent for oss som bor i Tr.heim så kan den grønne mannen være over før du er halvveis. Særlig for den stakkars gamle dama som sleit med å "jogge" over. Det ble grønt for bilene og ikke en eneste bil begynte å kjøre eller tute, en vekter løp ut i gata og fulgte damen resten av veien.
Vakre mennesker.

Jeg er visst i det dype hjørnet i kveld. Egentlig føler jeg for et lite glass vin, men uten vin så er det vanskelig.

Sånn helt normalt på slutten her: Vi pakker. Og pakker. Nevnte jeg at vi pakker? :o)