Bea, vår kjæreste hund. Nå skal du få slippe....

Jeg gråter. Det er så trist. Vår vakre, nydelige og gode labrador Bea er ikke frisk. Dyrlegen sa hun var så dårlig at nå må ikke vente lenge med å la henne slippe. Hun har ikke vondt ennå, men det kan fort snu. Hun har svulster i livmoren. De har vokst mye på kort tid.

Jeg kan ikke forstå at hun snart er borte. Onsdag klokken 14.00 skal hun få slippe. På onsdag skal verdens nydeligste Bea reise til hundehimmelen. På onsdag er hun ikke mer......

Man blir jo så glad i de skjønne dyrene sine. Bea har vært med oss i nesten 9 år. Hun var en rabagast som valp, hoppende og sprettende som ung-hund og herlig og rampete som gammel dame.

Gredne er "broren" hennes. Han har aldri vært alene før. Jeg tror han kommer til å sørge over Bea lenge.

I morgen har Magnus bursdag. Da kommer alle hit til oss. Bea også. Så vi får sagt farvel til henne.

Jeg gruer meg. Jeg vet det er det eneste riktige å gjøre, men sorgen er allerede så stor. Hvordan blir den på onsdag? Eller dagen etter? Om en uke? Skal jeg virkelig aldri høre henne bjeffe for å få oppmerksomhet lengre? Eller plutselig få en labb i fanget for å vise at hun vil koses med? Eller se inn i de kloke øynene som ser ut som de forstår alt?

Dette ble rotete og kronglete. Øyene mine er sløret av tårer.... Jeg vet ikke mer hva jeg skal si...