mandag 25. januar 2010

Kontrollen i dag

Ja... Hva skal jeg si...

Først og fremst, det hadde snødd en del i natt. Og det var selvfølgelig ikke brøytet noen plass så tidlig. Så jeg måtte dytte 30 kilo (vogn +unge) oppover i dyp snø. Det er vel unødvendig å si at jeg følte for å kaste opp da jeg nådde toppen av de TRE bakkene til busstoppen?

Også... Det kom en gammel buss. En sånn med trapper. Og da trenger gjerne gravide meg litt hjelp. Noen som hjalp til? Nope! Full buss, ikke en sjel reiste seg for å hjelpe meg av bussen. Jeg måtte krasje vogna av. Rett i en svær brøytekant som jeg satte meg fast i. Hurra!

På grunn av det så mista jeg den bussen jeg skulle ta. (må ta to for å komme til jordmor) Da begynte jeg å bli rimelig irritert! Jeg var svett, varm og kald, hjertet dunket i hundre, jeg stressa og alt var galt. MØKKA MORGEN!

Da jeg endelig kom til helsestasjonen var det heldigvis rolig der. Viktor lysa opp når han så jordmora og ville sitte på fanget hennes. Jeg fikk litt sjokk, for han er skeptisk til alt og alle for tiden. Men ikke denne damen. Hva skjedde med den skeptiske gutten min?

Så... Ja... Resultater. Jeg har protein i urinen. Og litt høyt blodtrykk. Og snuppa i magen har litt høy hjertefrekvens. Det kan ha noe med at jeg stressa så fælt på morgenen.

Merkelig at noe kan være "så" galt, mens jeg allikavel føler meg så bra. Men men. Jeg må uansett ned på sykehuset for å ta en glukosebelastningsprøve i mars, for jeg er overvektig ifølge BMI.

Også skal jeg få en sånn ettersamtale med en jordmor på sykehuset. Fødselen sitter nok litt hardt i meg, ifølge jordmor. Hun hørte at jeg prøvde å "ta lett på den", men hun mente bestemt jeg at jeg burde snakke med noen om den. For fødselen var lang og slitsom. Og jordmor sa at det var mye de kunne gjøre for å lette den for meg, som de tydligvis ikke foreslo for meg. Derfor fikk jeg ikke den "hurra, jeg har blitt mamma"følelsen da gutten var ute. Jeg var jo utslitt etter 30 timer med intense rier. Og tre timer pressrier, hvor jeg fikk presse kun èn.

Så det blir kontroll av blodtrykk og urinprøve i mars, glukosetest, jordmortime og samtale på sykehuset. Mars blir en måned preget av lege og sykehus. Hurra.......

Og på toppen av det hele. Magnus fikk beskjed om at onkelen hans gikk bort i dag. En sprek 82-åring som døde av hjertestans. Hvil i fred, Ola!

7 kommentarer:

  1. Uff :( Høres ut som en forferdelig dag egentlig... Typisk at alt skal gå galt på en og samme tid :(

    Håper snuppa bare ble litt påvirket av den slitsomme dagen til mamma'n sin...

    Godt du blir passet på da... Og håper samtalen på sykehuset blir produktiv slik at du kan få en bedre fødselsopplevelse neste gang! Syns du har fortjent en herlig fødsel nå!

    Og til sist vil jeg bare kondolere! Alltid trist å miste noen man er glad i :(

    SvarSlett
  2. Takk, Elisabeth.

    Ja, jeg håper det bare var stresset som utgjorde den høye hjertefrekvensen. Må lære meg å slappe litt mer av.

    Ja, men det gjør du også! I allefall sånn med tanke på slutten din :S

    Det er trist når noen dør. Selv om de ble gamle og levde et lykkelig liv.

    SvarSlett
  3. Huff, for en start på dagen! Men syns det er bra at hun ønsker å følge deg opp jeg, så kanskje du får en bedre fødselsopplevelse denne gangen. Hvilken jm går du til?

    Trist å høre om onkelen til Magnus...
    *klemmer*

    SvarSlett
  4. Takk, Merethe.

    Ja, hun er veldig flott. Jeg går til Ann-Kristin Fykse, på Saupstad Helsestasjon.

    Klemmer

    SvarSlett
  5. Huff, for en dag!

    Hva lå frekvensen til lillemor på da? Hermine hadde høy puls i hele svangerskapet. Hun var like aktiv inne i magen som på utsiden, så det var kanskje derfor?! hihi.

    Prøv å ta det med ro nå da (lett å si..) og plei deg litt når du kan.

    Stor klem til deg!

    SvarSlett
  6. Oi, for en dag! Håper det går bra med vesle snuppa! :) Og med deg sjølvsagt! :)

    Og masse kondelasjona fra meg!

    Og gratulerer med ny super søt header :)

    SvarSlett
  7. Tusen takk, Vibeke og Elise.

    Den lå på 166, noe som visstnok var litt for høyt på dette tidspunkt. Men vi ser det an :) Ja, skulle ikke forundre meg om denne ungen blir like aktiv som broren sin. Tihi!

    klemmer

    SvarSlett