Stormen Ole herjer rundt hushjørnene

og vi skulle så gjerne vært ute å handlet!

Jeg skal på jule/nyttårsbord i kveld og trenger en ny BH. Og strømpebukser! Tenkte å gå for vanlige hudfargede, men jeg har så mange blåmerker etter jeg rutsjet på isen forrige helg. Det ser ut som jeg har vært i slosskamp! Så da må jeg gå får sort.

Men han der Ole stopper oss. Vegvesenet har bedt folk om å holde seg inne. Trær har veltet og snøfokka er heavy. Det er verst i Nord-Trøndelag, men oppfordringen gjaldt for hele Trøndelag.

Jaja, vi får holde oss inne litt tid. I verste fall får jeg kjøre til kjøpesenteret etterpå.

Siste dag i oktober og innflyttingshelg

Tjohei! Da er det gått 7 uker siden vi flyttet ut av huset vårt og inn i et leid hus. Og nå er badene våre tilnærmet ferdige. Mangler bare tak og litt møbler og sånn, men det ordner vi i helga.

Endelig. Jeg har vært alenemor i disse ukene. Magnus har jobbet i huset etter jobb, kun innom for en matbit. Jeg gleder meg veldig til å endelig kunne gå utafor husets fire vegger etter barnas leggetid.

Magnus gleder seg til å slappe av i sofaen. Han har stått på som en gal, men jaggu blir det bra. To nye bad, rør og avløp nytt, alle gangene våre er fornyet og vi har isolert over en lav sko. Det må bare bli bra!

I dag er det jo Halloween. Vi går ikke rundt ennå, men tenker det blir neste år. Ungene kledde seg ut her hjemme og delte ut godis til alle barna som ringte på. De synes det var storstas. Kristin skjønte ikke helt dette med at man skal kle seg skummelt, så hun var Dronning Elsa fra Frost-filmen. Viktor var derimot et skjelett. Skumle saker!

Nå sover alle tre og jeg har tømt kjøkkenet og vasket alle skap og skuffer. Har begynt på badet også. Så i morgen flytter vi hjem. Hurra!

Kaldere i Trondheim

Det er altså ingen tvil om at det er høst. Bladene daler ned og det er kaldt. Magnus har allerede skrapt is av bilen et par gangen i uka her. Men heldigvis skinner sola og det er skikkelig vakkert. Sånn høst som jeg liker. Legger ved et par bilder jeg tok av Ulrik i dag da vi var på vei for å hente storebror og storesøster. Han er så fin!

Oppdatering på det meste egentlig

Det er midten av oktober. Bak oss har vi en varm og flott sommer og en, så langt, varm og flott høst også. Begynner å bli kaldere og våtere og bladene har fine farger.

Fra begynnelsen av september har vi bodd en annen plass enn i hjemmet vårt. Nå leier vi et hus for to måneder. Huset er ikke langt unna der vi bor heldigvis. Grunnen til dette er at vi driver med en omfattende renovering i huset vårt. Vi får nye rør og avløp, nye, større bad, utskifting av vinduer og dører, og oppussing av gang nede og oppe. Hvorfor i huleste gjør dere det nå? Med en liten baby i hus?
Joa.. Vi fikk en vannlekkasje på badet i 2. etasje. Den rant ned til badet i 1.etasje og videre ned til kjelleren. Hurra...

Så det ble tatt opp lån og i september startet arbeiderne. Magnus tar gangene selv og det elektriske, så han ser vi bare til middag stort sett.

Nå gleder vi oss til å komme hjem. Det er et veldig fint hus vi leier. Men det er ikke vårt. Også gleder vi oss selvsagt til å se de to nye badene våre! Jippi!

Med Ulrik går det veldig bra. Etter de første 8 ukene ble han en veldig enkel baby. Sovner lett av seg selv i senga si. Får mat en gang mellom kl 23 og 01 og sover videre til rundt kl. 7. Han er så blid og glad den ungen. Og alle kontroller viser at hjertet fungerer som det skal og han utvikler som han skal.

Viktor og Kristin koser seg i barnehagen på dagtid. Og har så mye energi at jeg er rent misunnelig. Hva med å dele litt?

Om litt over en måned begynner jeg å jobbe 60%. Da skal Magnus være hjemme tre dager i uken og jeg to. Det blir godt å jobbe litt igjen. Jeg liker å jobbe.

Litt bilder fra den siste tiden. Alltid koselig å se tilbake på det.

Sommer i Trondheim

Magnus har gått ut i ferie og sola skinner i Trøndelag. I dag har vi 27 grader i skyggen. Derfor tilbringer vi dagen ved stranda.

Viktor og Kristin bader, samler skjell, tang og steiner.  Noen glassmanetet har vi sett også.

Ulrik får ofte pupp så han ikke blir dehydrert.

I kveld er det meldt 31 grader. Spørs om vi kanskje må sove ute.....

Vår tid på Rikshospitalet

Fortsettelse fra forrige innlegg.

Reisen til Rikshospitalet

Magnus var hjemme med barna og skulle prøve å få seg en natt søvn før kjøreturen til Oslo.

Jeg hadde sjekket ut fra barsel og stod nede på nyfødtintensiven mens ambulanseleger og sykepleiere la gutten min i en mobil kuvøse og koblet han opp på de forskjellige medisinene og monitorene som skulle følge med. To ambulansesjåfører prøvde alt de kunne for å trøste meg der jeg stod med bagen over skuldra og betraktet det kaoset av folk som ordnet for gutten min. Flotte mennesker alle sammen.

Det var ikke plass til meg i ambulansen så jeg tok drosje ut til Værnes flyplass. Drosjesjåføren var en raring som delte litt for mye fra livet sitt, som feks de merkelige toalettvanene sine, men det gjorde til at jeg brøyt ut i latter. Noe som overrasket meg litt.

Når man skal ta ambulansefly så er det ikke vanlig flyplassrutiner som gjelder. Det er ikke innsjekking på den vanlige plassen og ikke vanlig sikkerhetskontroll. Sikkerhetskontrollen gikk kjapt unna. En vakt og bare jeg som skulle gjennom kontrollen som var på størrelse med et medium kontor. Deretter satt jeg på med følgebilen som viste veien for ambulansen til ambulanseflyet.

Jeg stod på utsida av det lille flyet som skulle frakte skatten min til Gardermoen å så på at de lastet han ombord. Hørte han gråt. Men jeg kunne ikke gjøre noe.

Inne på flyet ble jeg plassert lengst bak, med bagasjen. Der satt jeg å betraktet det hele. Og det var akkurat som jeg så på en film. Det var iallfall ikke noe som minnet om mitt liv. Leger, sykepleiere, baby i kuvøse med mange ledninger i seg, piloter, ambulansefly, piping... Tårene rant konstant hele turen.

På Gardermoen ble vi møtt av en stor ambulanse som det var plass til meg i. Jeg satt foran med sjåføren.

Svigermor er god å ha

Vi ankom Rikshospitalet rett før midnatt. Da hadde jeg ikke sovet på 1 1/2 døgn. Hvis man ser bort i fra den timen vi fikk på barsel. Og jeg hadde født et barn for under 24 timer siden.

Da vi kom opp på Nyfødt-Intensiv hvor han skulle være så ble jeg møtt av svigermor. Hun jobber på Riksen. Det var godt å se et kjent fjes. Jeg hadde ikke rukket å sett min egen mor før vi måtte reise så å ha svigermor der var veldig godt. Hun så at jeg var utslitt og begynte å nærme meg et kollaps.
Etter at han var lagt i en sånn plastikkseng og ambulanseteamet hadde dratt kom det en kardiolog å tok ultralyd av hjertet hans. Han forklarte om både det ene og det andre, men jeg var helt i ørska. Det eneste jeg fikk med meg var at han skulle mest sannsynlig opereres på tirsdag, altså tredje levedøgn.

Hvor jeg skulle sove var ikke helt avklart. Svigermor og jeg gikk først til barsel. Der skulle en jordmor sjekke opp litt for hun hadde ikke fått høre noe om en mor uten barn som skulle få et rom å sove på. Men det skulle hun nok ordne. Og de sa at de skulle ordne et enmannsrom da det å ligge på rom med noen som har babyen sin der antakelig kunne blir sårt for meg... Ya think?? At det i det hele tatt finnes flermannsrom er for meg uforståelig. Heldigvis er det kun enmannsrom på barsel på St. Olavs. Med plass til far.

Anyways. Mens vi ventet på jordmora fikk jeg i meg to brødskiver og litt juice. Det var lurt. Jeg hadde ikke akkurat spist mye det døgnet.

Søvn

Etter en del venting fikk jeg endelig et rom på en gynekologisk avdeling/føden. Jeg fikk også låne en pumpe. Pumpet det lille som var, gav det til jordmor som tok det med bort til Ulrik og gikk til sengs. Svigermor var med meg helt til jeg fikk rommet. Rundt klokken 03, da jeg gikk til sengs, sovnet jeg umiddelbart. Jeg tror ikke jeg traff puta før jeg var borte. Iløpet av natta hadde en jordmor vært inne å spurt om noe, men dette husker jeg ingenting fra. Viser seg i ettertid at hun spurte etter adressen min hvorpå jeg svarte den gamle adressen vi hadde og epikrisen ble sendt dit. Jada..

Vi venter på samtaler, prøver og tidspunkt for operasjon

Jeg skulle i utgangspunktet opp pumpe meg hver tredje time, men jeg var helt utslått til rundt klokken 09 dagen etterpå. Og jordmødrene sa det var viktigere at jeg sov enn pumpet med tanke på den tilstanden jeg var i kvelden før.

Etter en god frokost gikk jeg bort til gutten min. Han lå i lys da jeg kom. Gulsott. Dette likte han svært dårlig for han måtte ha på sånne filtbriller. De skulle av! Svigermor kom også. Jeg fikk holde han i 20 minutter. Det var de eneste minuttene han fikk være ute av lyset. 20 minutter. Normalt sett ville han ligget klistret på meg hele døgnet.

Vi fikk vite at operasjonen skulle skje allerede på mandag. Altså dagen etter. Da Magnus kom til sykehuset i 19-tiden fikk vi en samtale med Anne - kontaktsykepleier for hjertesyke barn og Sigurd - kirurgen som skulle foreta operasjonen. De forklarte hva som skulle skje, hvordan og hvor lang tid. Anne sa også at de bruker å anbefale at foreldrene forlater sykehuset under operasjonen. Det var ingenting vi kunne gjøre fra eller til og timene blir så utrolig mye lengre hvis man sitter å venter. Han skulle inn som nummer to dagen etter, så sånn ca kl 12 skulle han trilles inn. Storesøsknene fikk komme inn å titte litt på den nye lillebroren sin.

Jeg fikk rom på Foreldrehuset. Et lite enkeltrom som lå fire etasjer ned fra gutten min. Den natta sov jeg dårlig. Stod opp å pumpet meg hver tredje time.

Operasjonsdagen

Magnus og jeg var med han før han skulle trilles inn. Magnus fikk holde han. De hadde tatt av de fleste ledninger så han var klar for operasjon. Han var litt sint siden han ikke fikk mat. Og det gjorde oss litt ekstra sårbare. Tårene rant fra oss begge.

Så kom den ene intensivsykepleieren inn. Og hun sa at det alltid var rutine å spørre foreldrene om de ville døpe babyen før operasjonen. For oss var det et veldig rart spørsmål å få. Å tenke på religion oppi alt? Vi bestemte oss for at nei... Dåp ville vi ikke ha nå. Hvis det er sånn at det finnes en Gud og gutten vår dør under operasjonen og Gud ikke vil ta imot han fordi han ikke er døpt... Den Guden vil ikke vi ha noe med å gjøre. Dessuten er det ikke Gud som skal operere. Det er de fantastiske kirurgene. Og DE tror vi på.

Så var det tid for å trille han bort til operasjonsstua. Vi hadde blitt vist veien vi skulle gå dagen før. Og det var en sykepleier med. Ulrik gråt sårt på veien. Vi gråt sårt. Anestesilegene og sykepleierne som skulle være med på operasjonen kom utenfor operasjonsstua og hentet han. Alle var veldig optimistiske og medfølende. Det hjalp. Vi stod å så på at de trillet han inn mens glassdørene lukket seg foran oss. Da bare holdt vi rundt hverandre å gråt. En ubeskrivelig følelse. Men nå var det opp til kirurgene. Vi kunne ikke gjøre noe fra eller til uansett.

Timene gikk sakte

Derfor dro vi fra sykehuset. De to store barna, Magnus, svigermor og meg. Først var vi en god stund på McDonalds. Tankene mine var på sykehuset hos minstemann, men det var også koselig å være med de to andre barna. Operasjonen skulle ta rundt 4 timer. Selv om vi gjorde andre ting så var det lange timer.

Det gikk bra!

Mens svigermor og jeg var inne på H&M for å kjøpe noen klær til meg (hadde ikke akkurat pakket fødebagen for 14 dager) så ringte Anne - hun kontaktsykepleieren. Hun sa at alt hadde gått bra og at de ville vi skulle komme for å ta en prat med kirurgen. Da gråt både svigermor og jeg. For oss som hadde grått så mye fra før var det helt naturlig å slippe tårene. De andre på H&M synes nok ikke det.... haha.

Magnus hadde også fått telefon fra Anne og smilte stort da vi kom ut. Sammen omtrent løp vi opp til sykehuset. Inne på kontoret til kirurg Sigurd ventet vi på han. Anne måtte til slutt hente han. Kirurger er litt rare. Noe som også ble bekreftet da han startet møtet med et 5 minutters langt foredrag om hvor dumme parkeringsmuligheter de har på Rikshospitalet. Det sier litt om hvor hverdagslig en sånn hjerteoperasjon er for han. Men for oss var det jo det vanskeligste vi hadde vært igjennom og satt på nåler for å høre. Anne fikk han på rett spor og da fikk vi høre at alt hadde gått helt fint. Hjertet fungerte nå som det skulle. Hurra! Magnus gråt av glede. Jeg var helt nummen og for første gang på lenge gråt jeg ikke. Jeg var kjempeglad, men klarte ikke å slippe meg helt løs. Han lå jo fortsatt i narkose og han har vært gjennom en stor operasjon. Mye kunne fortsatt gå galt. Tenkte jeg.

Reparert

Vi fikk gå inn på Thorax-intensiv for å se på han. Der skulle han ligge i et par dager før han igjen skulle tilbringe en ukes tid på nyfødt-intensiv.

Han lå der. Helt slapp. Ingen uttrykk i ansiktet. Armene til siden. Og et stort sår midt på brystet. Og pustet ikke selv. Men alt var som det skulle. Og sykepleierne passet godt på han. Vi fikk ikke være lange stunder inne på Thoraxen, men fikk komme når vi ville.

Etter tre dager ble han flyttet tilbake til nyfødt-intensiv. Da han var en uke kunne jeg begynne å amme han. Så herlig som det var! Slippe å pumpe så mye. Og ha han helt nærme meg igjen. De ringte meg når han skulle ha mat. I begynnelsen veide vi han før og etter amming, men han spiste så mye at vi sluttet fort med det. Han kom seg fort. Sov mye, men våknet for mat hver tredje time.

HJEM!

Tirsdag 20.mai 2014 fikk vi endelig dra hjem til Trondheim. På samme måte som vi kom, men denne gangen lå han bare i en liten bag og kun med hjerte og metningsovervåking. Og på St. Olavs fikk vi eget rom og jeg kunne endelig ha han i senga med meg på natta. Det var magisk. For oss begge! Vi trengte bare være en natt på St. Olavs før vi fikk komme hjem. "Her vil vi ikke ha friske barn". Hurra! Friske sønnen min. Nå skulle vi hjem!

Og hjem dro vi. Endelig. Nå er lillen snart seks uker og vi koser oss hjemme. Han er som alle andre babyer. Gråter, smiler, spiser ofte, sover, er våken når vi vil sove, må bysses. Alt er normalt. Foruten en liten infeksjon i såret så har vi ikke merket noe til at han er hjerteoperert. En antibiotikakur tok knekken på den :)

Ellers i livet er den eneste oppfølgingen en ultralyd av hjertet en gang i året. Det er en helt grei pris å betale for livet.

Tusen takk.

Jeg skulle ønske jeg husker hvert eneste navn på alle de flotte menneskene vi har møtt i helsevesenet gjennom denne tunge og vanskelige tiden i livet vårt. Det gjør jeg dessverre ikke. Men vi kan med hånden på hjertet si at vi føler oss vært godt ivaretatt på alle mulige måter. Fra ambulansesjåførene til kirurgene. Og særlig av de englene som jobber på nyfødt-intensiven. Inkluderende, morsomme og varme mennesker. Alle sammen. De tenker ikke bare på den lille som ligger hos dem. De tenker på oss foreldre, søsken, besteforeldre.

Også alle vennene våre og familiene våre. De har vist støtte og omsorg gjennom meldinger og telefoner. Folk har vært oppriktig bekymret og redd for vår lille. De har grått for oss. Og vi føler oss så heldig som har så mye flotte mennesker som bryr seg om oss og lille Ulrik. Det har varmet godt. Jeg har lest og smilt av hver eneste melding jeg har fått. Har jeg glemt å svare noen så beklager jeg.

Jeg er også så heldig å være innmeldt i et forum for oss mødre med barn og babyer. Og har fått massiv støtte og varme derfra. De fleste har jeg aldri møtt, men vi har nå snakket sammen i snart seks år så jeg føler vi kjenner hverandre. En av dem dukket til og med opp på Rikshospitalet med blomster fra jentene :)

Det ble en annerledes og brå start på trebarnsmorstilværelsen. Ikke det vi forventet i det hele tatt. Men det går så bra. Så veldig bra. Nå er jeg like sliten og trøtt og glad som en mor med et nyfødt barn skal være.

I morgen skal vi på seksukerskontroll på sykehuset og da skal Kjersti Kardiolog se på hjertet hans. Jeg er positiv og regner med alt er som det skal være.

Endelig er vi hjemme

Hjertebarnet mitt

Storesøster Kristin og Ulrik

Ulrik og mamma

Ulrik og pappa

Storebror Viktor og Ulrik

Våre tre skatter

Da Ulrik kom til verden

Jeg kan jo bare fortsette der jeg slapp forrige innlegg.

AU, men ikke SÅ au. 

Riene kom oftere og oftere, men var ikke så vonde på ettermiddagen. Mens jeg leste nattaeventyr for ungene måtte jeg ha en del pustepauser. Noe ungene synes var veldig gøy for det betydde at lillebror snart skulle ut.

Pappa ringte og lurte på om han rakk et tur til Ikea før de skulle komme. Og med mine erfaringer med lange fødsler så sa jeg at han bare måtte dra til Ikea. Her kom det ikke til å skje noe på leeenge ennå. Men pappa hørte på pustinga mi og avgjorde at han ventet med Ikea-turen. haha.

Okei, dette er vondt.

Og godt var det. For rundt 20.30 begynte det å gjøre veldig vondt. Jeg kunne ikke sitte lengre, måtte opp å gå. Pustet meg godt gjennom riene og hadde heldigvis pauser i mellom. Magnus begynte å pakke fødebagen helt ferdig og var litt stressa. Etter enda en time ringte Magnus foreldrene mine. På tide å komme. På det tidspunktet varte riene lenge. Jeg eller Magnus, husker faktisk ikke, ringte føden og ga beskjed om at vi var på vei. 

Sykehuset!

Vi kom til sykehuset rundt kl 22. Og måtte vente en god stund før vi fikk jordmor og rom. Det var vonde minutter det! Jeg hadde heldigvis fortsatt en liten pause i mellom og det gjorde at jeg var ganske pessimistisk angående åpning. Det hadde tross alt tatt en evighet med de to andre. 

Inn på føderommet. Der hilste vi på Petra og en jordmorstudent som jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Hun skulle ha hovedansvaret for oss, med Petra som backup.

De sjekket meg og jeg hadde 6-7 cm med åpning. Hurra! Over halve jobben gjort allerede?! Men.. Da var det for sent med epidural. Og jeg hadde så vondt! Og nå var det ikke mye pause lengre!

Heldigvis sa de at de kunne sette en spinal. Den var bedre enn epidural ifølge anestesilegen. For den fungerte umiddelbart og ville ikke gjøre at fødselen gikk tregere.  Noe epidural kan gjøre. Okei, hit me, tenkte jeg. Og antakelig sa jeg. Jeg pustet godt og var veldig flink. Fikk mye skryt.

Spinalen skulle også gjøre at føttene mine ble helt lammet så jeg fikk ikke gått rundt.

Problemet med spinalen var at den fungerte ikke! Altså, mulig den tok noe av smertene, men jeg hadde fortsatt sterke rier jeg måtte puste meg gjennom. Og ikke hadde jeg problemer med å stå i senga eller gå rundt heller. Jordmoren bare ristet på hodet og sa: Liksom fått spinal du? Ser ikke sånn ut nei....

Hoi, her går det unna!

Vel vel. Det tok litt lenger tid enn forventet å komme til 10 cm. Eller.. Det tok lengre tid enn forventet for jordmødrene. Ikke for Magnus og meg. Og dessuten begynte lillen i magen å bli sliten. Hjerterytmen sank noen ganger. Så de festet en elektrode på hodet hans og Petra fulgte godt med fra pulten sin ute i gangen. 

Plutselig endret smertene seg. De gikk i ett. Det var fortsatt uhyre vondt. Så vondt at man ikke tror man overlever. Men det endret seg sakte til pressrier. Den overgangen var svært smertefull og slitsom. Du vil liksom ikke presse når man fortsatt har "rievondt" på en måte. 

Plutselig ble rommet fullt av folk. De presenterte seg, men gudene vet hva de het. Jeg var ikke akkurat mottakelig for utveksling av høflighetsfraser. Babyen må ut, sa Petra. Han har det ikke bra.

De andre legene/jordmødrene holdt opp føttene mine og jeg skjønte at her var det bare å presse. Jeg tok i alt jeg hadde. Den ungen måtte ut. 

På første press kunne de skimte hodet. Da hørte jeg hun ene si: Okei, hun presser så bra at her trengs ikke jeg. Så jeg går jeg. Hun var nemlig der for å hjelpe til med vakum eller tang hvis det skulle trengs fikk jeg vite i ettertid. 

På andre press kom hodet ut. Og mens vi ventet på tredje rie så sier jeg: Huff, det kjennes ut som det brenner der nede. Hvorpå en av jordmødrene svarer: Du.. Det er ikke så rart....

På tredje press kom resten av kroppen ut. Åh.. Den følelsen. Så ubeskrivelig herlig! Da ligger man i et smertehelvette fra en annen verden i ene øyeblikket. Og i det neste er det hele over. Himmelen åpenbarer seg igjen. Helt fantastisk. Kjenner jeg blir blank i øynene av bare tanken på det øyeblikket smertene endelig var over. 

Ulriken min!

01.15 lørdagsnatta kom lille Ulrik. Med sine 3760 gram og 50 cm. Helt nydelig! Jeg lo da han endelig kom ut. Magnus gråt. Jeg bare lo, for endelig var smerten over og gutten min hadde det bra. Magnus klippet navlesnoren, morkaka kom ut av seg selv (hurra. Den måtte fjernes kirurgisk sist) og jeg slapp unna sying. Ingen rifter :)

De rolige, første timene.

Så var det roligtid på fødestuen. Fire lykkelige timer. Jeg var utslitt, men Ulriken var våken og søkte etter pupp. Så han og jeg lå og kosa oss i fødesenga mens pappaen lå å snorka på "pappasenga". Mat ble servert med det obligatoriske norske flagget. Koselig. 

Dårlig utstyr?

Så skulle det bestilles portør som skulle frakte oss over til barselhotellet. Jordmorstudenten skulle bare måle metningen i blodet hans. Standard prosedyre. Metningen ble målt til 82%. Alt for lavt. Men hun sa at det rett og slett bare kunne være fordi målingen ble dårlig da han krøllet foten så mye. Hun prøvde flere ganger. Men metningen kom aldri over 88%. Den skal være minst 95% for nyfødte. 

De bestilte legekontroll. De hadde bedre utstyr enn de på føden til å måle sånt og dessuten kunne hun ta den generelle tilstandssjekken som alle nyfødte måtte gjennom iløpet av det første døgnet uansett. Så kunne vi bare slappe av og kose oss på hotellet uten forstyrrelser etter det. 

Hva er galt?

Vi tenkte aldri at det kunne være noe galt. Legen kom og sa at hun ville ta han med på nyfødtintensiven for å sjekke der. Det kunne være fostervann i lungene hans, så de måtte ta røntgen. Han ble jo født veldig fort. 

Så vi labbet ned til nyfødtintensiven. De ville helst ha meg i rullestol, men jeg følte meg i bra form. Trøtt så klart, men i fin form sånn fødselsmessig. 

Nede på nyfødtintensiven målte de og sjekket og tok blodprøver av gutten min. Den lille nyfødte gutten min på bare noen timer. Som så helt frisk ut. De sleit med å få ut blod og flere måtte komme å stikke. De stappet inn en smokk og noe sukkervann og det hjalp.

Mens vi satt der begynte tårene å renne. Noe var galt. Jeg kjente det på hele kroppen. Tre leger og flere sykepleiere hadde ikke holdt på med gutten min hvis de bare mistenkte fostervann på lungene. De testet lenge. Jeg sneik meg ut og ringte mamma fra toalettet. Hylgrein. Klarte å få fram at noe er galt. Han er ikke frisk. De vet ikke hva det er ennå. Mamma prøvde å berolige meg.

På barsel, men uten baby

Røntgen viste ingen fostervann på lungene. Vi måtte opp på føden for å hente tingene våre og få et rom på barsel. Vi var helt apatiske der vi gikk i mellom de nybakte foreldrene med de nyfødte ungene sine. Og der gikk vi. Uten baby. Babyen vår lå nede på nyfødtintensiven med for lav metning i blodet. Hva nå enn det betydde. 

Hjertefeil?

Da vi kom ned på nyfødtintensiven hadde Ulrik fått plass inne på et rom som het Bjørnemor. Der lå han med fire andre barn. Og en svensk barnelege (Lucia) stod der da vi kom inn. Hun sa: Jag tror det er hjartet. 

Hjertet? Tuller du? Det er definitivt det verste jeg kunne høre. Hjertet? Det viktigste organet i kroppen? Og det er noe galt? Hvorfor tror du det? Hva skjer? 

En kardiolog som het Kjersti Bæverjord skulle komme å bekrefte/avkrefte med ultralyd senere på dagen. Men hun skulle komme i 14tiden og vi ble anbefalt å gå å slappe av i mellomtiden. Og jeg måtte pumpe. Nå hadde jeg jo ingen baby som kunne få i gang produksjonen. Slappe av ja.. Jippi. 

Sammenbrudd

På rommet tok jeg en dusj. Magnus ringte sin mor og min far. Forklarte at de trodde det var hjertet, men at de ikke visste helt sikkert ennå. Jeg satte meg ned på stolen i dusjen og gråt. Hulket stille. Trodde jeg. Men Magnus hørte meg. Og kom inn. Der satt jeg med vannet rennende over meg å gråt. Gråt fordi jeg var så redd for den lille gutten min. Gråt fordi han manglet i armene mine. Gråt fordi.. ja. Fordi jeg var utslitt, utmattet og ødelagt. Magnus prøvde å trøste, men hvordan kan man trøste en nybakt mor som nettopp har fått høre at det antakelig er noe galt med hjertet til hennes nyfødte baby?

Vi la oss tett sammen på den lille enkeltsengen. Og sov faktisk en liten time.

Etter duppen følte jeg meg nesten mer sliten enn før. Jeg var hoven i ansiktet av alle tårene. Men de fortsatte å renne så fort jeg våknet. Helt uavbrutt. Det rant mens en jordmor sjekket om livmoren min trakk seg sammen og det rant mens jeg satt å pumpet ut verdifull, tjukk råmelk. Det rant mens jordmoren viste meg hvor jeg kunne oppbevare melka jeg pumpet og det rant mens jeg spiste en brødskive med to andre mødre som strålte av lykke inne på felleskjøkkenet. Vi mennesker har mange tårer. 

Ja, en hjertefeil ja.

Så dro vi ned til gutten vår. Der stod det en intensivsykepleier jeg dessverre ikke husker navnet på. Hun sa at kardiologen hadde vært der. Og hun skulle ringe på henne så hun kunne prate med oss. Jeg ba henne fortelle oss det selv. Kardiologen kunne få forklare detaljene, men vi ville vite det. Var det noe galt med hjertet hans? Hun bekreftet det. Ja, han har en medfødt hjertefeil. Og han må opereres på Rikshospitalet. Innen kort tid. Innen uka.

Sjokket og planleggingen

Jeg sank ned i en stol. For bare timer siden ventet vi på å få komme over på barselhotellet så vi alle kunne kose oss sammen uforstyrret. Også skulle Magnus hente de to stolte storesøskene og vi skulle spise mat sammen i kantina på hotellet. Nå måtte vi forberede oss på en reise til Rikshospitalet hvor de skal åpne den lille gutten min og operere hjertet hans. Kontrastene kunne ikke vært større. 

Kardiologen kom og forklarte at dette burde vært oppdaget på ordinær ultralyd. Da hadde jeg blitt lagt inn på Rikshospitalet tre uker før termin og født der. Og da hadde vi ikke fått dette sjokket slengt i trynet. Hun viste oss på en tegning hva slags feil han hadde på hjertet. Hovedårene inn mot hjertet skal egentlig føre blod til både lungene og kroppen begge to. Som et åttetall. Men hos Ulrik så var årene feil. Den ene forsynte bare lungene med blod og den andre bare kroppen. De jobbet ikke sammen.

Han ble satt på medisiner som skulle holde ductus åpen. Et hull alle er født med som lukkes etter noen dager. Hullet gjorde til at blodet kunne strømme litt i mellom. Vi ble forklart at han hadde det bra. Han har ikke lavere metning enn han hadde i magen, så for han er dette normalt. Men han kan ikke leve lenge sånn. Derfor ble det bestilt ambulanse som skulle frakte han i en stor kuvøse og et legeteam til flyplassen, samt en drosje til meg. Derfra skulle vi ta et fly, luftambulanse - lite fly, til Gardermoen. Derfra var det ambulanse til Rikshospitalet igjen. 

Det var bare så vidt de ville la meg reise. Jeg hadde jo født for under 24 timer og var å regne som barselkvinne. Jeg stod på mitt og sa at jeg var i god form rent fysisk og MÅTTE få være med gutten min hele veien. Jeg fikk lov å sjekke ut meg selv fra barsel. 

Magnus dro hjem til ungene og begynte å ordne med det praktiske. Han og barna skulle reise dagen etter, søndagen, med bil til Oslo. De skulle bo hos foreldrene hans, mens jeg skulle bo på sykehuset.

Jeg prøvde å spise litt mat og pumpet litt mer mens vi ventet på ambulansen som skulle hente Ulriken min. 

Neste innlegg vil omhandle operasjonen og tiden på Rikshospitalet.