Livet er som en konfekteske. Du vet aldri hva du får.: Vår tid på Rikshospitalet

Fortsettelse fra forrige innlegg.

Reisen til Rikshospitalet

Magnus var hjemme med barna og skulle prøve å få seg en natt søvn før kjøreturen til Oslo.

Jeg hadde sjekket ut fra barsel og stod nede på nyfødtintensiven mens ambulanseleger og sykepleiere la gutten min i en mobil kuvøse og koblet han opp på de forskjellige medisinene og monitorene som skulle følge med. To ambulansesjåfører prøvde alt de kunne for å trøste meg der jeg stod med bagen over skuldra og betraktet det kaoset av folk som ordnet for gutten min. Flotte mennesker alle sammen.

Det var ikke plass til meg i ambulansen så jeg tok drosje ut til Værnes flyplass. Drosjesjåføren var en raring som delte litt for mye fra livet sitt, som feks de merkelige toalettvanene sine, men det gjorde til at jeg brøyt ut i latter. Noe som overrasket meg litt.

Når man skal ta ambulansefly så er det ikke vanlig flyplassrutiner som gjelder. Det er ikke innsjekking på den vanlige plassen og ikke vanlig sikkerhetskontroll. Sikkerhetskontrollen gikk kjapt unna. En vakt og bare jeg som skulle gjennom kontrollen som var på størrelse med et medium kontor. Deretter satt jeg på med følgebilen som viste veien for ambulansen til ambulanseflyet.

Jeg stod på utsida av det lille flyet som skulle frakte skatten min til Gardermoen å så på at de lastet han ombord. Hørte han gråt. Men jeg kunne ikke gjøre noe.

Inne på flyet ble jeg plassert lengst bak, med bagasjen. Der satt jeg å betraktet det hele. Og det var akkurat som jeg så på en film. Det var iallfall ikke noe som minnet om mitt liv. Leger, sykepleiere, baby i kuvøse med mange ledninger i seg, piloter, ambulansefly, piping... Tårene rant konstant hele turen.

På Gardermoen ble vi møtt av en stor ambulanse som det var plass til meg i. Jeg satt foran med sjåføren.

Svigermor er god å ha

Vi ankom Rikshospitalet rett før midnatt. Da hadde jeg ikke sovet på 1 1/2 døgn. Hvis man ser bort i fra den timen vi fikk på barsel. Og jeg hadde født et barn for under 24 timer siden.

Da vi kom opp på Nyfødt-Intensiv hvor han skulle være så ble jeg møtt av svigermor. Hun jobber på Riksen. Det var godt å se et kjent fjes. Jeg hadde ikke rukket å sett min egen mor før vi måtte reise så å ha svigermor der var veldig godt. Hun så at jeg var utslitt og begynte å nærme meg et kollaps.
Etter at han var lagt i en sånn plastikkseng og ambulanseteamet hadde dratt kom det en kardiolog å tok ultralyd av hjertet hans. Han forklarte om både det ene og det andre, men jeg var helt i ørska. Det eneste jeg fikk med meg var at han skulle mest sannsynlig opereres på tirsdag, altså tredje levedøgn.

Hvor jeg skulle sove var ikke helt avklart. Svigermor og jeg gikk først til barsel. Der skulle en jordmor sjekke opp litt for hun hadde ikke fått høre noe om en mor uten barn som skulle få et rom å sove på. Men det skulle hun nok ordne. Og de sa at de skulle ordne et enmannsrom da det å ligge på rom med noen som har babyen sin der antakelig kunne blir sårt for meg... Ya think?? At det i det hele tatt finnes flermannsrom er for meg uforståelig. Heldigvis er det kun enmannsrom på barsel på St. Olavs. Med plass til far.

Anyways. Mens vi ventet på jordmora fikk jeg i meg to brødskiver og litt juice. Det var lurt. Jeg hadde ikke akkurat spist mye det døgnet.

Søvn

Etter en del venting fikk jeg endelig et rom på en gynekologisk avdeling/føden. Jeg fikk også låne en pumpe. Pumpet det lille som var, gav det til jordmor som tok det med bort til Ulrik og gikk til sengs. Svigermor var med meg helt til jeg fikk rommet. Rundt klokken 03, da jeg gikk til sengs, sovnet jeg umiddelbart. Jeg tror ikke jeg traff puta før jeg var borte. Iløpet av natta hadde en jordmor vært inne å spurt om noe, men dette husker jeg ingenting fra. Viser seg i ettertid at hun spurte etter adressen min hvorpå jeg svarte den gamle adressen vi hadde og epikrisen ble sendt dit. Jada..

Vi venter på samtaler, prøver og tidspunkt for operasjon

Jeg skulle i utgangspunktet opp pumpe meg hver tredje time, men jeg var helt utslått til rundt klokken 09 dagen etterpå. Og jordmødrene sa det var viktigere at jeg sov enn pumpet med tanke på den tilstanden jeg var i kvelden før.

Etter en god frokost gikk jeg bort til gutten min. Han lå i lys da jeg kom. Gulsott. Dette likte han svært dårlig for han måtte ha på sånne filtbriller. De skulle av! Svigermor kom også. Jeg fikk holde han i 20 minutter. Det var de eneste minuttene han fikk være ute av lyset. 20 minutter. Normalt sett ville han ligget klistret på meg hele døgnet.

Vi fikk vite at operasjonen skulle skje allerede på mandag. Altså dagen etter. Da Magnus kom til sykehuset i 19-tiden fikk vi en samtale med Anne - kontaktsykepleier for hjertesyke barn og Sigurd - kirurgen som skulle foreta operasjonen. De forklarte hva som skulle skje, hvordan og hvor lang tid. Anne sa også at de bruker å anbefale at foreldrene forlater sykehuset under operasjonen. Det var ingenting vi kunne gjøre fra eller til og timene blir så utrolig mye lengre hvis man sitter å venter. Han skulle inn som nummer to dagen etter, så sånn ca kl 12 skulle han trilles inn. Storesøsknene fikk komme inn å titte litt på den nye lillebroren sin.

Jeg fikk rom på Foreldrehuset. Et lite enkeltrom som lå fire etasjer ned fra gutten min. Den natta sov jeg dårlig. Stod opp å pumpet meg hver tredje time.

Operasjonsdagen

Magnus og jeg var med han før han skulle trilles inn. Magnus fikk holde han. De hadde tatt av de fleste ledninger så han var klar for operasjon. Han var litt sint siden han ikke fikk mat. Og det gjorde oss litt ekstra sårbare. Tårene rant fra oss begge.

Så kom den ene intensivsykepleieren inn. Og hun sa at det alltid var rutine å spørre foreldrene om de ville døpe babyen før operasjonen. For oss var det et veldig rart spørsmål å få. Å tenke på religion oppi alt? Vi bestemte oss for at nei... Dåp ville vi ikke ha nå. Hvis det er sånn at det finnes en Gud og gutten vår dør under operasjonen og Gud ikke vil ta imot han fordi han ikke er døpt... Den Guden vil ikke vi ha noe med å gjøre. Dessuten er det ikke Gud som skal operere. Det er de fantastiske kirurgene. Og DE tror vi på.

Så var det tid for å trille han bort til operasjonsstua. Vi hadde blitt vist veien vi skulle gå dagen før. Og det var en sykepleier med. Ulrik gråt sårt på veien. Vi gråt sårt. Anestesilegene og sykepleierne som skulle være med på operasjonen kom utenfor operasjonsstua og hentet han. Alle var veldig optimistiske og medfølende. Det hjalp. Vi stod å så på at de trillet han inn mens glassdørene lukket seg foran oss. Da bare holdt vi rundt hverandre å gråt. En ubeskrivelig følelse. Men nå var det opp til kirurgene. Vi kunne ikke gjøre noe fra eller til uansett.

Timene gikk sakte

Derfor dro vi fra sykehuset. De to store barna, Magnus, svigermor og meg. Først var vi en god stund på McDonalds. Tankene mine var på sykehuset hos minstemann, men det var også koselig å være med de to andre barna. Operasjonen skulle ta rundt 4 timer. Selv om vi gjorde andre ting så var det lange timer.

Det gikk bra!

Mens svigermor og jeg var inne på H&M for å kjøpe noen klær til meg (hadde ikke akkurat pakket fødebagen for 14 dager) så ringte Anne - hun kontaktsykepleieren. Hun sa at alt hadde gått bra og at de ville vi skulle komme for å ta en prat med kirurgen. Da gråt både svigermor og jeg. For oss som hadde grått så mye fra før var det helt naturlig å slippe tårene. De andre på H&M synes nok ikke det.... haha.

Magnus hadde også fått telefon fra Anne og smilte stort da vi kom ut. Sammen omtrent løp vi opp til sykehuset. Inne på kontoret til kirurg Sigurd ventet vi på han. Anne måtte til slutt hente han. Kirurger er litt rare. Noe som også ble bekreftet da han startet møtet med et 5 minutters langt foredrag om hvor dumme parkeringsmuligheter de har på Rikshospitalet. Det sier litt om hvor hverdagslig en sånn hjerteoperasjon er for han. Men for oss var det jo det vanskeligste vi hadde vært igjennom og satt på nåler for å høre. Anne fikk han på rett spor og da fikk vi høre at alt hadde gått helt fint. Hjertet fungerte nå som det skulle. Hurra! Magnus gråt av glede. Jeg var helt nummen og for første gang på lenge gråt jeg ikke. Jeg var kjempeglad, men klarte ikke å slippe meg helt løs. Han lå jo fortsatt i narkose og han har vært gjennom en stor operasjon. Mye kunne fortsatt gå galt. Tenkte jeg.

Reparert

Vi fikk gå inn på Thorax-intensiv for å se på han. Der skulle han ligge i et par dager før han igjen skulle tilbringe en ukes tid på nyfødt-intensiv.

Han lå der. Helt slapp. Ingen uttrykk i ansiktet. Armene til siden. Og et stort sår midt på brystet. Og pustet ikke selv. Men alt var som det skulle. Og sykepleierne passet godt på han. Vi fikk ikke være lange stunder inne på Thoraxen, men fikk komme når vi ville.

Etter tre dager ble han flyttet tilbake til nyfødt-intensiv. Da han var en uke kunne jeg begynne å amme han. Så herlig som det var! Slippe å pumpe så mye. Og ha han helt nærme meg igjen. De ringte meg når han skulle ha mat. I begynnelsen veide vi han før og etter amming, men han spiste så mye at vi sluttet fort med det. Han kom seg fort. Sov mye, men våknet for mat hver tredje time.

HJEM!

Tirsdag 20.mai 2014 fikk vi endelig dra hjem til Trondheim. På samme måte som vi kom, men denne gangen lå han bare i en liten bag og kun med hjerte og metningsovervåking. Og på St. Olavs fikk vi eget rom og jeg kunne endelig ha han i senga med meg på natta. Det var magisk. For oss begge! Vi trengte bare være en natt på St. Olavs før vi fikk komme hjem. "Her vil vi ikke ha friske barn". Hurra! Friske sønnen min. Nå skulle vi hjem!

Og hjem dro vi. Endelig. Nå er lillen snart seks uker og vi koser oss hjemme. Han er som alle andre babyer. Gråter, smiler, spiser ofte, sover, er våken når vi vil sove, må bysses. Alt er normalt. Foruten en liten infeksjon i såret så har vi ikke merket noe til at han er hjerteoperert. En antibiotikakur tok knekken på den :)

Ellers i livet er den eneste oppfølgingen en ultralyd av hjertet en gang i året. Det er en helt grei pris å betale for livet.

Tusen takk.

Jeg skulle ønske jeg husker hvert eneste navn på alle de flotte menneskene vi har møtt i helsevesenet gjennom denne tunge og vanskelige tiden i livet vårt. Det gjør jeg dessverre ikke. Men vi kan med hånden på hjertet si at vi føler oss vært godt ivaretatt på alle mulige måter. Fra ambulansesjåførene til kirurgene. Og særlig av de englene som jobber på nyfødt-intensiven. Inkluderende, morsomme og varme mennesker. Alle sammen. De tenker ikke bare på den lille som ligger hos dem. De tenker på oss foreldre, søsken, besteforeldre.

Også alle vennene våre og familiene våre. De har vist støtte og omsorg gjennom meldinger og telefoner. Folk har vært oppriktig bekymret og redd for vår lille. De har grått for oss. Og vi føler oss så heldig som har så mye flotte mennesker som bryr seg om oss og lille Ulrik. Det har varmet godt. Jeg har lest og smilt av hver eneste melding jeg har fått. Har jeg glemt å svare noen så beklager jeg.

Jeg er også så heldig å være innmeldt i et forum for oss mødre med barn og babyer. Og har fått massiv støtte og varme derfra. De fleste har jeg aldri møtt, men vi har nå snakket sammen i snart seks år så jeg føler vi kjenner hverandre. En av dem dukket til og med opp på Rikshospitalet med blomster fra jentene :)

Det ble en annerledes og brå start på trebarnsmorstilværelsen. Ikke det vi forventet i det hele tatt. Men det går så bra. Så veldig bra. Nå er jeg like sliten og trøtt og glad som en mor med et nyfødt barn skal være.

I morgen skal vi på seksukerskontroll på sykehuset og da skal Kjersti Kardiolog se på hjertet hans. Jeg er positiv og regner med alt er som det skal være.